22. feb, 2018

Sorgens bevegende klage - "Lament II"

 

 

"Every bond is a bond to sorrow."

- James Joyce

 

 

 

 

 

 

Det var mandag kveld og jeg satt i stua hjemme. Drakk rolig av teen som jeg hadde laget og leste i Jobs bok. Ute var det blitt mørkt og stille. Inne i leiligheten var det en atmosfære av rolighet. Det jeg leste i Jobs bok fikk meg til å tenke. Boka skildrer en mann som gjennomgår store lidelser påført av Gud, men likevel er han ydmyk og gudfryktig. Jeg tenkte på min egen lidelse som jeg hadde vært igjennom. Psykoser, depresjoner, ensomhet, pillemisbruk og selvmordstanker.

Jeg var ikke særlig ydmyk og gudfryktig dengang. Det er jeg ikke nå heller forsåvidt. Istedet var jeg rasende på Gud fordi han overlot meg til en slik vond skjebne. Jeg skjelte ham ut for meg selv, bannet og svertet. Det var alt annet enn stille sorg. Heldigvis skjønte jeg hvor ødeleggende raseriet mitt var. Når jeg så leste i Jobs bok fant jeg en annen tone og klangbunn, selv om teksten er dramatisk nok. Job fremstår ikke som sint eller rasende i boka. Istedet tegnes et bilde av en mann som bærer sin lidelse med verdighet. Og jeg tenkte at jeg hadde behov for å gjøre det samme som ham; bære min lidelse med verdighet.

To dager senere var jeg på vei ned til byen med banen. Jeg skulle i teatret og se Lament II. På forhånd hadde jeg hatt samtaler med lederen for teatret Lars Øyno om stykket. Det han sa under samtalene fikk meg til å tenke over hvordan sorg og lidelse uttrykkes. Videre så jeg prøven på stykket fredagen i forveien. Det var en bevgende opplevelse. Jeg var derfor spent da jeg satt på banen. Funderte på om Lament II ville gi meg nøkkelen til et rom i mitt hjerte slik at min sorg kunne få utløp.

Jeg ankom teatret og så at foajeen var full av mennesker. Praten summet lavt og en svak velduft av vin hang i lokalet. Flere stod i kø for å kjøpe seg billett. Etter noen minutter ble forhenget trukket til side og vi fikk beskjed om at vi kunne gå ned til scenen. Sammen med de andre beveget jeg meg langsomt mot vindeltrappen som fører ned til scenen. Da jeg var kommet ned og hadde funnet en plass kikket jeg meg omkring. Scenen var uten dekor. Kun nakne svarte murvegger. Videre lyste kun tre-fire spotlights opp deler av scenen. Store deler av scenen lå i skygge. En mørk men vakker tone var satt for stykket.

Da publikum hadde fått satt seg kom tre skuespillere inn på scenen. De gikk rolig bort til den ene veggen og la seg ned på scenegulvet der. Det ble helt stille blant publikum. Alle fulgte med. De tre skuespillerne lå urørlige. En følsom stemning av sorg og nedstemthet la seg over hele scenerommet. Etter en stund begynte skuespillerne å bevege seg varsomt. En etter en beveget de armer og ben i varsomme og langsomme bevegelser. Etterhvert begynte de å beveget kroppene sine. De ålte og vred seg på gulvet. Så reiste de seg opp og fortsatte med bevegelsene. Bevegelsene ble utført med presisjon og innlevelse. Det var meget vakkert å se på. Ingen av de sa noe. Kun stønning, samt dempet jammer og gråt innimellom. Bevegelsene var både rytmiske og urytmiske på samme tid. Som en salgs from for dans. Dansen, eller rettere sagt bevegelsene, fikk meg til å tenke på japansk og kinesisk dans. Og skuespillerne lot håret dekke ansiktene, akkurat som slør.

Lyseffektene var profesjonelt utført og forsterket den vakre stemningen som skuespillerne skapte. Lyset ga først inntrykk av at vi var ved en kilde, så i en en skog, og til slutt i en katerdral. Innimellom ble kunstrøyk blåst ut på scenen. Røyken forsterket inntrykket av en sorgfull men vakker stemning. Lyset gjorde også at skuespillerne kastet lange skygger bortover scenegulvet og på veggene. Virket meget stemningsfullt på meg. Det var ingen musikk eller lydeffekter, noe som økte fokuset på skuespillerne i hvordan de beveget seg og jamret.

Litt etter litt økte skuespillerne styrken og tempoet på kroppsbevegelsene sine. Det ga en fin følelse av utvikling i stykket. Mot slutten av stykket var bevegelsene raske og voldsomme med jammerskrik og stønning innimellom. Det var som om klagesangen hadde gått over i fortvilese og desperasjon rettet mot gudene eller skjebnen. Som et desperat skrik om hjelp mot maktene som styrer menneskenes liv og skjebne.

Så ble lyset slukket og scenen lå i mørke nesten ett helt minutt. Effekten av det totale mørket virket nærmest suggerende.

En spotlight ble tent. Skuespillerne kom frem og bukket. Applausen brøt løs. Publikum klappet taktfast. Noen jublet og plystret. Skuespillerne smilte og bukket på ny, og forlot så scenen. Publikum fortsatte med å klappe taktfast. Men skuespillerne kom ikke ut igjen, slik som vanlig er i teater. Flere blant publikum begynte derfor å hoie og rope. De ville ha skuespillerne tilbake for å gi dem mer applaus. Da de til slutt skjønte at skuespillerne ikke ville komme ut igjen stilnet applausen.

Jeg kikket meg omkring. Publikum virket godt fornøyd med hva de hadde opplevd. Selv var jeg beveget av følelser inni meg. Jeg hadde opplevd stykket som vakkert og bevegende, melankolsk og sorgfullt. Det var ingen klar slutt på stykket. Istedet endte det åpent. Jeg likte det.

På banen på vei hjem hadde jeg en god følelse inni meg. En følelse av ro og harmoni. Det var som om et rom i mitt hjerte var blitt åpnet. Et rom som kunne gjøre det mulig for meg å sørge stille istedet for å være rasende på Gud, at jeg kan bære min lidelse med verdighet. Slik som Job gjorde. Jeg håper det.

 

 

Spilles 20. til og med 24. februar kl. 19

Billetter: billetter@grusomhetensteater.no / tlf. 22203095 og v/inngang

Pris: 200,- / 150,-

Grusomhetens Teater, Hausmania, Hausmannsgate 34

 

Idé og regi: Lars Øyno

Lysdesign: Jan Skomakerstuen

Produsent/Regiassistent: Claudia Laucacel

Tekniker: Thomas Sanne

Pressebilder og video: Claudia Laucacel

Plakatdesign: Thomas Dabrowski

Skuespillere: Hanne Dieserud, Sara Fellman og Mika Hibiki

 

 

 

Isn´t It A Pity

Isn't it a pity
Now, isn't it a shame
How we break each other's hearts
And cause each other pain
How we take each other's love
Without thinking anymore
Forgetting to give back
Isn't it a pity

Some things take so long
But how do I explain
When not too many people
Can see we're all the same
And because of all their tears
Their eyes can't hope to see
The beauty that surrounds them
Isn't it a pity

Forgetting to give back
Isn't it a pity
Forgetting to give back
Now, isn't it a pity

- Harrison

 

 

 

Nettside:

 

Lament II (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/portfolio_page/lamentii/