2. nov, 2018

En infam kraftprestasjon! Sterkt bevegende "Hvem er redd for Virginia Woolf?"

 

"I said I was impressed, Martha. I'm beside myself with jealousy. What do you want me to do, throw up?"

- Edvard Albee, Who´s Afraid of Virginia Woolf?

 

 

 

 

Jeg har gått i teater noen år nå. Mest i Nationaltheatret der jeg har sett flere flotte forestillinger. Når jeg går i teater er jeg ikke ute etter å kose meg. Det blir for sløvt og gir meg derfor ikke noe. Istedet ønsker jeg å få en opplevelse som beveger meg. En gang jeg fikk en slik opplevelse var da jeg så Mens vi venter på Godot på Nationaltheatrets amfiscene. En annen gang var da jeg så Sult i Teatret på Torshov. Begge gangene fikk jeg en bevegende opplevelse. I etterkant leste jeg Mens vi venter på Godot av Samuel Beckett og Sult av Knut Hamsun, satt på hugget som jeg var blitt av forestillingene.

I går så jeg Hvem er redd for Virginia Woolf? i Grusomhetens Teater. Det er kanskje den sterkeste opplevelsen jeg noen gang har hatt i teater. Forestillingen var makeløs, rett og slett. Ikke på det ytre planet med masse effekter og sånn, noe flere av byens teatre dessverre litt for ofte bruker, men på det indre psykologiske planet. I sommer leste jeg skuespillet av Edvard Albee. Tidligere har jeg sett Hollywood filmen med Elisabeth Taylor og Richard Burton. Utover det pratet jeg endel med regissøren Lars Øyno og skuespillerne om Hvem er redd for Virginia Woolf? da jeg var innom teatret i sommer.

I går kveld da jeg skulle i teatret hadde jeg en idé om hva forestillingen ville gi meg. Jeg var derfor full av forventning. Men T-banen var forsinket og jeg ventet lenge på stasjonen. Da banen endelig kom skjønte jeg at det ville bli på håret at jeg rakk forestillingen før den skulle begynne. På vei ned til byen sendte jeg en sms til Lars om at banen var forsinket. Han svarte at de ville vente med å begynne forestillingen til jeg var kommet. Fra Jernbanetorget tok jeg første trikk til Hausmannsgate holdeplass. Den siste strekningen til teatret småløp jeg. Lars stod og ventet ved inngangen. "Der kommer du!" sa han. "Publikum har innfunnet seg og skuespillerne er klare. Alle venter på at forestillingen skal begynne. Bare gå rett ned til scenen og finn deg en plass så begynner vi." Jeg gjorde som han sa. Gikk raskt ned den smale vindeltrappen til scenen og fant meg en plass.

Ved siden av meg satt Therese Bjørneboe. Jeg hilste på henne og vi vekslet ett par ord, så kikket jeg på scenen. Den var smakfullt innredet og dekorert med et enormt persisk teppe, en tung sofagruppe med digert salongbord, et skrivebord med stol, stort maleri, samt bord med mange brennevinsflasker oppå. Hele scenen virket som et middelklassehjem fra 60-tallet, men den kunne likeså godt ha vært fra vår tid også. Etter et knapt minutt ble lysene dempet og forestillingen begynte.

Det ble tre timer med noe av det jeg sterkeste jeg har opplevd at et teater har gitt meg. Hele scenerommet var innhyllet i en tung atmosfære av intrige, frustrasjon, fortvilelse, falskhet og løgn. Måten skuespillerne skapte atmosfæren på var glimrende. Ikke ofte at jeg har opplevd slikt gripende ubehag i et teater. Skuespillerne var jævlige mot hverandre, rett og slett, og de spilte sine roller med en presisjon som gjorde at jeg følte fysisk vemmelse. Alle hadde stålkontroll på både kroppsbevegelser, mimikk og stemmebruk. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Det var scenekunst på høyt nivå.

Især la jeg merke til Hanne Dieserud i rollen som Martha. Hennes bevisste og nøye kontrollerte bruk av øynene trollbandt meg. Noen ganger gnistret de av fandenivoldsk humor. Andre ganger var de mørke av hat. Og andre ganger igjen våte av fortvilelse og sorg. Hun spilte seg fullstendig ut på scenen. Tok hele kroppen i bruk. Alle bevegelsene ble utført med presisjon, innlevelse og overbevisningskraft. Hun hadde drukket en god del og var derfor full, noe hun fremførte så ypperlig at jeg fikk en fornemmelse av at hun virkelig var full.

Regissøren hadde tydelig den kunstneriske kontrollen. Helt fra første til siste scene var fremdriften god. Selv om forestillingen var på drøye tre timer opplevde jeg den ikke som for lang, noe som sier en hel del om hvor stram regien var. Selv om ubehaget var til å ta å føle på humret jeg også. Skuespillerne fikk godt frem den infame humoren som ligger i stykkets tekst, og de brukte hverandre som motspillere meget effektivt.

Da forestillingen var over brøt applausen løs. Publikum klappet taktfast, åpenbart godt fornøyd med hva de hadde sett. Noen plystret også. Skuespillerne kom inn på scenen igjen og takket for applausen. Etter en stund døde applausen ut og publikum begynte å bevege seg mot vindeltrappen. Jeg tok på meg six-pencen og beveget meg mot vindeltrappen jeg også. Da jeg var kommet opp trappa og gikk mot utgangsdøra kom regi-assistenten løpende etter meg. "Hei, Morten! Filip vil gjerne prate med deg, så ikke gå ennå. Han er nede på scenen nå," sa hun. "Javel, jeg går ned og prater med ham," svarte jeg. Men da jeg var kommet ned var ikke Filip der. "Han er sikkert i garderoben," sa hun. "Vent her så skal jeg hente ham." Hun gikk raskt over scenegulvet og forsvant inn døra til garderoben. Rett etterpå kom hun tilbake med Filip.

"Hei, Morten! Veldig hyggelig at du kom i kveld," sa han med et stort smil. Vi ga hverandre en god klem. "Gratulerer!" sa jeg. "Dette er noe av det sterkeste jeg har opplevd i et teater." "Virkelig? Jøss! Takk for det! Ja, jeg følte at vi fikk det til å klaffe skikkelig i kveld," sa han. "Er du sliten nå?" spurte jeg. "Ja, selvsagt. Det er også de andre skuespillerne. Å fremføre et såpass intenst stykke tar på, både fysisk og psykisk, men ikke verre enn at det går bra," svarte han. "Dere fortjener all den ros som dere kan få. Jeg kommer trolig ikke til å glemme denne kvelden. Dette var teater på sitt aller beste," sa jeg. "Tusen takk igjen! Veldig ålreit at du synes det," sa han. "Vi får ta oss en whisky en dag, du og jeg, og prate om livets blues. Jeg vet om noen bra barer i byen," sa jeg. "Den er jeg med på!" svarte han. Vi sa hade til hverandre og han gikk tilbake til garderoben.

Jeg gikk opp i foajeen igjen. Der var Lars, Hanne og noen andre av teatrets ensemble. Jeg gratulerte Hanne med hennes rolleprestasjon. Både hun og Lars smilte fra øre til øre. Vi pratet litt om forestillingen og anmeldelsene som aviser og teater-nettsider hadde gitt. "Ser dere snart!" sa jeg da vi hadde pratet ferdig og ruslet mot utgangsdøra. "Ja, vi sees snart," svarte Lars og de andre. Så åpnet jeg døra og gikk ut i den mørke høstkvelden.

 

 

 

"George who is out somewhere there in the dark... George who is good to me, and whom I revile; who understands me, and whom I push off; who can make me laugh, and I choke it back in my throat; who can hold me, at night, so that it's warm, and whom I will bite so there's blood; who keeps learning the games we play as quickly as I can change the rules; who can make me happy and I do not wish to be happy, and yes I do wish to be happy. George and Martha: sad, sad, sad... whom I will not forgive for having come to rest; for having seen me and having said: yes; this will do; who has made the hideous, the hurting, the insulting mistake of loving me and must be punished for it. George and Martha: sad, sad, sad... who tolerates, which is intolerable; who is kind, which is cruel; who understands, which is beyond comprehension..."

- Edvard Albee, Who´s Afraid of Virginia Woolf?

 

 

 

Bilde: Claudia Lucacel

Skuespillere:

Martha: Hanne Dieserud
George: Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland
Honey: Kirsti Sørlie Hansen
Nick: Carl Filip Amundsen Stav

Kunstnerisk Team:

Regissør: Lars Øyno
Regiassistent: Claudia Lucacel
Scenografi: John-Kristian Alsaker
Scenografiassistent: Thomas Sanne
Lysdesign: Rolf Christian Egseth
Lysdesignassistent: Jan Skomakerstuen
Kostymedesign: Gjøril Bjercke Sæther
Maskør: Trude Sneve
Inspisient: Claudia Lucacel

Forfatter: Edward Albee
Oversettelse: Sven Sturla Hungnes

Premiere 25. oktober 2018 kl. 19:00

Spilles:
25. oktober til og med 10. november
kl. 19:00

Dørene åpner 30 min før showstart.
Forestillingen varer i ca 4 timer med 2 pauser.
Snacks og drikke kan kjøpes i teatrets foyer.

Billetter bestilles på:
www.ticketmaster.no / Tlf. 22203095 og v/ inngang.

Billettsalget åpner 07.09 kl. 10

Pris:
Ordinær: 249 NOK
Student\Honnør: 200 NOK

For gruppebestilling på 10 personer eller flere – ta kontakt på claudia@grusomhetensteater.no eller tlf. 22203095.

 

 

 

Nettsider:

 

Hvem er redd for Virginia Woolf? (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/portfolio_page/virginia-wolf/

 

"Til stede i tiden?" (anmeldelse i Scenekunst):

http://www.scenekunst.no/sak/til-stede-i-tiden/