1. des, 2019

Begjærets vei mot avgrunnen

 

"What is straight? A line can be straight, or a street, but the human heart, oh, no, it's curved like a road through mountains."

- Blanche

 

 

 

I fjor høst gikk Hvem er redd for Virginia Woolf? på Grusomhetens Teater. Noen dager før premieren hadde jeg en prat med regissøren Lars Øyno. Han fortalte at å sette opp dialog basert skuespill lå utenfor hva teatret ellers hadde fokus på, men gjorde unntak med dette uvanlige stykket av Edward Albee. Teatret hadde ikke fremført dialog basert skuespill før. Både han og resten av ensemblet var derfor spente på mottakelsen når de skulle vise stykket. Det ble en suksess, både kunstnerisk og publikumsmessig. Kveld etter kveld gikk stykket for fulle hus. Anmeldelderne mente at dette var noe av det beste de hadde sett på lenge. Vårt Land tildelte Hanne Dieserud prisen Årets skuespillerprestasjon for sin rolletolkning av Martha. Mottakelsen stykket fikk gjorde at Lars ønsket å bruke erfaringene med neste oppsetning. Og det gjorde han. I høst satte teatret opp En Sporvogn Til Begjær av Tennessee Williams. Også denne gang var ensemblet spente på mottakelsen når de skulle vise stykket. Publikumsmessig ble stykket en suksess. Kveld etter kveld gikk det for fulle hus. Anmeldelerne derimot sprikte. De ga alt fra slakt, via ambivalens til jubel.

Jeg så stykket tre ganger. Første gangen var generalprøven før premieren. Andre gangene rett etter premieren. Tredje gangen nest siste kvelden det stod på plakaten. Det gjorde at fikk jeg sett regissørens og skuespillernes justeringer av fremføringen underveis mens stykket gikk. Tredje gangen jeg så stykket var også den beste fremføringen. Regien var stram, rolletolkningene troverdige og overbevisende, samt godt koordinerte lys- og lydeffekter som forsterket opplevlsen av stykket.

Iløpet av sommeren hadde ensemblet gjort nødvendig forarbeide og planlegging. Da høstsesongen begynte gikk de så igang med prøvene. Lars inviterte meg til å komme for en prat om stykket samt se prøver backstage. Han sa at jeg måtte gjøre avtale med produsenten Claudia Lucacel for dager og tidspunkt som passet for både dem og meg. Det gjorde jeg. Allerede neste dag satt jeg på bussen fra Jernbanetorget til Hausmannsgate der teatret ligger. Spent på å se hvordan ensemblet jobbet med stykket og hvor langt de var kommet. Da jeg var fremme kom Claudia ut og åpnet porten. Den er alltid låst på dagtid slik at ensemblet kan jobbe uforstyrret. Mens vi ruslet mot inngangen fortalte hun at de hadde begynt med lunsjpausen. Når pausen var over skulle de ned i scenerommet igjen og fortsette med prøve. Det passet derfor bra at jeg kom akkuart da. Dermed kunne jeg prate med dem og se prøve backstage.

Vel inne i foajeen hilste jeg på de som satt der. Det var Lars, skuespillerne, og ett par av teknikerne. Hengte fra meg jakka, fikk en kopp kaffe av Claudia, og satte meg ned sammen med dem. Praten gikk livlig rundt bordet om En Sporvogn Til Begjær og Tennessee Williams. Vi pratet også om andre ting som er knyttet til stykket. Latteren satt løst, som den pleier å gjøre blant de som jobber for teatret. Lars ba meg gjøre research på uroppsetningen stykket hadde på Ethel Barrymore Theatre, de voldsomme reaksjonene som stykket skapte dengang, betydningen det har fått innen både teater og film for ettertiden, og sette meg inn i dets bærende tema. Jeg svarte at det ville jeg gjøre. Vi pratet en liten stund til, så klappet Lars hendene sammen og sa at skuespillerne måtte bevege seg ned til scenerommet og gjøre seg klare til å fortsette med prøve. Jeg ventet i foajeen en liten stund til Claudia kom opp og sa at jeg kunne få se prøven de var igang med.

Tidlig neste dag tok jeg turen til Deichmanske Hovedbibliotek. Var på utkikk etter boka med skuespillets manuskript som biblioteket hadde og ville låne den. I dagene som fulgte leste jeg om Tennessee Williams på flere nettsider for teater og litteratur. Leste også om stykkets uroppsetning på Broadway i 1947. Jeg var allerede kjent med at En Sporvogn Til Begjær er et uvanlig dramatisk skuespill, men var ikke klar over hvor uvanlig det regnes som. Det jeg leste gjorde at jeg forstod hvorfor Grusomhetens Teater hadde valgt å fremføre akkurat dette skuespillet.

En Sporvogn Til Begjær er alt annet enn et ordinært skuespill. Det tar opp tabubelagte temaer og har skarpe brodder rettet mot samfunnets syn på seksualiteten, seksuelle avvik, mannsdominans, rollene kvinnene blir tildet og forventes å oppfylle for å tilfredsstille menn, livsløgn, sinnsykdom, fattigdom og fornedrelse, maktmisbruk, undertrykking og utnytting, fortielse av lidelse, og hvordan dette gjør at manges liv blir ødelagt. Skuespillet er en tragedie i klassisk forstand. I sin bok Poetikk beskriver Aristoteles hva tragedie går ut på. Boka gir en mal for hvordan tragedie skal konstrueres for å kunne være troverdig. Ennå i dag regnes den som hovedverket innen all teaterteori, mer enn to tusen år etter at den ble skrevet. Boka studeres av regissører og skuespillere innen hele teater- og filmbransjen. Dens utgangspunkt er diktningen som etterligning, hva diktiningen etterligner, og hvordan diktningen etterligner.

Et av hovedpoengene i boka er gjenkjennelse, at publikum kjenner seg igjen i karakterene og dermed kan identifisere sine egne liv med hvordan det går med dem. Og det er nettopp hva En Sporvogn Til Begjær gjør med oss. Nådeløst og hardtslående fjerner stykket alle maskene som vi gjemmer oss bak, og spillet vi bruker for å verge våre følelser og tanker. Det viser frem at vi frykter seksualiteten fordi den gjør oss sårbare i all vår nakenhet, at vår største frykt er om muren som vi har bygget rundt oss vil rakne, at vi lever på en livsløgn fordi vi tør ikke annet. Stykket regelrett blottstiller oss som ynkelige vesener som ikke takler livets krav, men isteden hyller oss inn i drømmer og fantasier om besettende kjærlighet. Vi flykter til begjæret og lar det bedøve og blinde oss. En Sporvogn Til Begjær holder alt dette opp rett foran ansiktene våres. Konfronterer oss direkte med hvem vi egentlig er livene vi faktisk lever, bak alle maskene og løgnene som vi gjemmer oss bak.

Jeg så altså stykket tre ganger. Syntes at fremføringen fungerte godt alle gangene, både regien, den kunstneriske fremføringen og narrative strukturen, utviklingen av karakterene, samspillet mellom skuespillerne, og oppbyggingen av intensiteten til når Blanche bryter fullstendig sammen i siste akt. 

Innredningen av scenen, med kulissene, møblene og dekorasjonene, var godt tilpasset stykkets bærende tema, slik jeg opplevde det. Kostymene som skuespillerne hadde på seg likeså. Det skapte en atmosfære av typisk arbeiderklassehjem på 1950-tallet, men ga også inntrykk av tidløshet. Ingenting var blitt gjort for at scenen skulle virke tidsriktig eller visuelt smart og dekorativ. Her var alt strippet ned til vanlig hverdagsliv i en hvilken som helst leilighet i en hvilken som helst by. Det likte jeg, fordi dermed ble ikke min oppmerksomhet mot skuespillerne avledet. Jeg har opplevd i flere teatre at sceneinnredningen og effektene tok så mye av min oppmerksomhet at fokuset ble dreid bort fra det som skjedde på scenen. Sånt er veldig synd fordi det reduserer jo teater som kunstart. Når jeg går i teater ønsker jeg å oppleve noe som gir mer enn kun tidsriktig og smart underholdning. Innredningen av scenen og effektene skal underbygge stykkets tema og fremføring, etter mitt skjønn. Ikke være dominerende eller distraherende. Da detter jeg i tilfelle av lasset. Grusomhetens Teater gjorde altså det i sin oppsetning av En Sporvogn Til Begjær. Skuespillerne fikk dermed tydelig frem stykkets bærende tema. Fokuset var rettet mot det dramatiske som liggger i stykkets tekst. De gjorde overbevisende roller, med både replikkene, stemmebruken, mimikken og kroppsbevegelsene, og spilte godt mot hverandre.

Ubehaget skuespillerne drev frem var tydelig merkbart. Jeg ble regelrett dratt inn i Blanche´s tragedie. Det gjorde vondt å se hvordan hennes livsløgn og galloperende fantasi gradvis ødela henne, og hvordan hun til slutt knuses helt av Stanley. Fra første til siste akt spiller hun på sin erotiske utstråling og fremstiller seg som noe annet enn den hun egentlig er, Etterhvert fjerner hun seg mer og mer fra søsteren og de andre, avviser forsøkene de gjør på å nå frem til henne. Låst fast i sin drøm om magisk kjærlighet beveger hun seg lenger og lenger inn i en mental verden der ingen andre er. Blir vettskremt når virkeligheten ikke lenger kan skyves bort, og bryter sammen når livsløgnen hennes smuldrer opp og hun tvinges til å se seg selv som den hun faktisk er.

Samspillet mellom Hanne Dieserud og Jade Francis Haj som Blanche og Stanley var stykkets tyngdepunkt. Begge gjorde sterke roller. Fortvilelsen og smerten som Blanche bærer på nærmest hang som en mørk sky over scenen. Lekende, smilende og full av gladlynthet prøver hun å fortrenge sin vonde bakgrunn. Det klarer hun ikke. Hun ler, flørter, er morsom, kommer med kjappe replikker, danser og svinser rundt. Men litt etter litt rakner det hele for henne. En etter en gjennomskuer de andre hennes kokette spill. Brutalt river Stanley av alle hennes masker og løgner til hun er blottet. Med kyniske replikker beregnet for å ramme hennes indre gyver han løs, sender ondskapsfulle blikk og dyriske flir, brøler og ler høyt. Nedlatende og sarkastisk slår han på henne som en slegge, gir seg ikke før hun er helt forsvarsløs og vaklende. Hun prøver å unngå ham, løper forskremt rundt i leiligheten, men han trenger henne opp i et hjørne. Livredd og forvirret knuser hun ei flaske og holder den rett mot ham. Skriker at han må holde seg unna. Han enser ikke den knuste flasken. Med langsomme men bestemte skritt kommer han nærmere der hun står opptrengt i hjørnet. Ler en ond latter og river av seg t-skjorta. Som et farlig villdyr kommer han helt nær henne. Han har full kontroll. Kan gjøre hva han vil, og det vet hun. Med et kjapt grep tar han flaska fra henne og slenger den i gulvet, holder henne i et jerngrep, og brøler rett inn i ansiktet hennes: "Ha! Ha! Ha!" Så voldtar han henne.

I siste akt kollapser hun og glir inn i sinnsykom. Søsteren prøver å berolige henne, men når ikke frem. Blanche er i sin egen mentale verden der ingen andre er, desorientert og ensom med sin sinnsykdom. Klarer ikke å kommunisere logisk med de andre. Fullstendig overgitt til sin fantasi. Har ingen kontakt med virkeligheten rundt seg. Plaprer og pludrer som et lite barn. En lege og to sykepleiere kommer for å hente henne til psykiatrisk behandling. Hun blir redd og prøver å flykte fra dem innover i leiligheten. Den ene sykepleieren kommer etter, griper hennes armer, og tvinger henne ned på gulvet. Hulkende synker hun sammen, overgitt til tomhet og smerte. Hennes tragedie er fullstendig. 

Tausheten som hang i scenerommet var øredøvende siste kvelden jeg så stykket. Lysene ble langsomt slukket og scenerommet lå i mørke. Skuespillerne forlot stille scenen. Noen begynte å klappe. Litt nølende, som om de ikke visste helt hvordan de skulle applaudere. Langsomt ble lysene tent igjen. Så klappet flere nølende med. Med ett brøt hele publikum ut i voldsom applaus. Noen reiste seg. Skuespillerne kom ut på scenen. Bukket og takket for applausen, og gikk så tilbake til garderoben igjen. Men publikum fortsatte med å klappe. Flere plystret. Hele tre ganger måtte skuespillerne ut på scenen før applausen ga seg.

Teater står og faller på om det er kunstnerisk troverdig. Grusomhetens Teater lyktes med sin fremføring av En Sporvogn Til Begjær. Helt åpenbart ville teatrets ensemble få frem det dramatiske som ligger i stykkets tekst. Og det fikk de til, såpass at jeg ble sterkt grepet. For meg er det godt teater og troverdig scenekunst.

 

 

 

BLANCHE: I think of myself as a very, very rich woman! But I have been foolish--casting my pearls before swine!

STANLEY: Swine, huh?

BLANCHE: Yes, swine! Swine! And I'm thinking not only of you but of your friend, Mr. Mitchell. He came to see me tonight. He dared to come here in his work-clothes! And to repeat slander to me, vicious stories that he had gotten from you! I gave him his walking papers...

STANLEY: You did, huh?

BLANCHE: But then he came back. He returned with a box of roses to beg my forgiveness! He implored my forgiveness. But some things are not forgivable. Deliberate cruelty is not forgivable. It is the one unforgivable thing in my opinion and it is the one thing of which I have never, never been guilty. And so I told him, I said to him, "Thank you," but it was foolish of me to think that we could ever adapt ourselves to each other. Our ways of life are too different. Our attitudes and our backgrounds are incompatible. We have to be realistic about such things. So farewell, my friend! And let there be no hard feelings...

STANLEY: Was this before or after the telegram came from the Texas oil millionaire?

BLANCHE: What telegram! No! No, after! As a matter of fact, the wire came just as...

STANLEY: As a matter of fact there wasn't no wire at all!

BLANCHE: Oh, oh!

STANLEY: There isn't no millionaire! And Mitch didn't come back; with roses 'cause I know where he is...

BLANCHE: Oh!

STANLEY: There isn't a goddam thing but imagination!

BLANCHE: Oh!

STANLEY: And lies and conceit and tricks!

BLANCHE: Oh!

STANLEY: And look at yourself! Take a look at yourself in that wornout Mardi Gras outfit, rented for fifty cents from some ragpicker! And with the crazy crown on! What queen do you think you are?

BLANCHE: Oh--God...

STANLEY: I've been on to you from the start! Not once did you pull any wool over this boy's eyes! You come in here and sprinkle the place with powder and spray perfume and cover the light bulb with a paper lantern, and lo and behold the place has turned into Egypt and you are the Queen of the Nile! Sitting on your throne and swilling down my liquor! I say--Ha!--Ha! Do you hear me? Ha-- ha--ha!

 

 

 

Nettsider:

 

En Sporvogn Til Begjær (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/portfolio_page/en-sporvogn-til-bejaer/

 

Aristotle: Poetics (Internet Encyclopedia of Philosophy):

https://www.iep.utm.edu/aris-poe/