Identitet, frihet og rock n´ roll - del 1

"Sgt. Pppers´s Lonely Hearts Club Band" skulle få stor betydning for hvordan jeg forstod meg selv da jeg var ungdom. På mange måter definerte albumet det jeg tenkte og følte i de årene. Jeg opplevde albumet som en befrielse dengang, og gjør det ennå i dag.

 

 

 

"Living is easy with eyes closed."

- John Lennon

 

 

Da jeg var ungdom var jeg på søken etter en identitet, som alle andre ungdommer på min alder også var. Usikker på hvem jeg egentlig var trengte jeg en identitet. Videre hadde jeg liten formening om hva som var mitt ståsted. Jeg trengte et fast holdepunkt som jeg kunne definere meg selv ut fra. I tillegg til å være søkende var jeg også nysgjerrig. Nysgjerrig på livet, på det som skjedde rundt meg i nærmiljøet, på mennesker jeg møtte og var sammen med, på strøminger i tiden. Sånne ting. Jeg trengte noe som kunne være mitt alene, noe som kunne gi meg nødvendig trygghet i hvem og hva jeg var. Det fant jeg mye i musikken som jeg lyttet til. Jeg fant det også mye i diktningen som jeg leste.

Dengang hadde jeg et sterkt forhold til Beatles. Det har jeg fremdeles i dag. I min platesamling stod alle studioalbumene på rekke og rad, og jeg lyttet mye på dem. Det var Beatles som åpnet musikkens verden for meg, slik bandet også åpnet poesiens verden for meg. Men det stoppet ikke der. Jeg visste at Beatles var tett forbundet med ungdomsopprøret på 60-tallet. Fordi jeg var i opposisjon til mine foreldre, skolen og andre autoriteter ble Beatles derfor svært viktig for meg.

Jeg husker ennå godt da jeg kjøpte Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band i ei platesjappe i Drammen. Albumet skulle bli en katalysator for hvordan jeg forstod meg selv som ungdom og hva opprør mot autoriteter gikk ut på. Jeg var i midten av ten-årene da jeg kjøpte albumet. Fremdeles i dag regner jeg albumet som ett av de viktigste i min musikksamling. En av grunnene til at jeg fikk et sterkt forhold til Sgt. Pepper var at en kamerat fortalte meg om albumet. At han gjorde det bidro til å øke min interesse for Beatles. Videre bidro det til at jeg anså Sgt. Pepper som et unikt album i min platesamling. Det var en ettermiddag hos meg at han gjorde det. Vi satt på mitt gutteværelse og pratet, drakk av teen som jeg hadde laget til oss og lyttet til noen av mine Beatles album. Han var ett par år eldre enn meg og visste mye om Beatles.

Jeg fortalte at jeg nettopp hadde kjøpte Sgt. Pepper. Han strålte opp og utbrøt: "Jasså? Så du har skaffet deg det albumet? Veldig bra!" Jeg sa noe om at jeg syntes det var et litt rart Beatles album, at det var annerledes enn de andre albumene av bandet som jeg hadde fra før. "Ja, det er et annerledes album, og det på flere måter. Veit du hvordan og hvorfor albumet er annerledes?" spurte han. Jeg ristet på hodet og ventet på hva han ville si. Han fortalte om albumets bakgrunn og historie, at det var et konseptalbum der alle låtenes tema dreide seg om ungdomsopprøret på 60-tallet, at konseptet var en konsert i en park, og at publikum var de som var avbildet på coveret.

"Sett på albumet," sa han, "så lytter vi på det sammen. Mens vi lytter skal jeg fortrelle deg det jeg veit om låtene." Jeg satte skiva på platespilleren, og mens den spilte fortalte han meg om både musikken og lyrikken. Da skiva kom til låta She´s Leaving Home ba han meg om å stoppe den. "Se nøye her," sa han og holdt frem coverets bakside der lyrikken var trykket. "Les lyrikken til låta og fortell meg etterpå hva du tenker." Jeg leste lyrikken om ei ung jente som stod opp om morgenen, at hun forlot sitt hjem og så forsvant med en fyr langs en motorvei.

"Se nøye her," sa han på ny og pekte på den siste linja i låtas lyrikk. "Denne lille strofen oppsummerer hele albumet. Strofen oppsummerer også hva ungdomsopprøret på 60-tallet dreide seg om." Jeg leste strofen "...something inside that was always denied for so many years." Ordene traff meg veldig og jeg ble beveget av de. Det var akkurat slik jeg opplevde det, at noe inni meg ble fornektet. Strofen brant seg inn i mitt sinn der og da. Den skulle få stor betydning for hvordan jeg forstod meg selv helt opp til voksen alder.

Jeg lyttet selvsagt til andre band og rockeartister enn Beatles på den tiden. David Bowie for eksempel var viktig og jeg hadde flere av hans album. Det var også band som Thin Lizzy, Black Sabbath, Dire Straits, Blondie, Supertramp, AC/DC, Marillion, ELO og The Stones. På et noe senere tidspunkt The Who, Led Zeppelin, Patti Smith og Jimi Hendrix. Likevel, Beatles stod i en særstillig fordi bandet åpnet poesiens verden for meg. Det gjorde blant annet at jeg begynte å lese bøker av Jens Bjørneboe og Knut Hamsun da jeg gikk på videregående ett par år senere.

Lyrikken på She´s Leaving Home utløste noe inni meg som jeg vanskelig kan beskrive eller forklare. Det var som om lyrikken definerte hvordan jeg opplevde at tilværelsen min var. Jeg opplevde at jeg var bundet og holdt nede av usynlige lenker. Det var kun i mitt indre at jeg følte meg fri, i mine tanker og følelser. I det ytre daglige liv følte jeg meg overhodet ikke fri. Jeg hadde en klar formening om at det ikke var jeg som definerte min identitet og stien som jeg gikk på, men at andre gjorde det. Fordi jeg opplevde det slik kom jeg på kant med autoriteter, blant annet mine foreldre og skolen.

På ungdomsskolen var jeg en såkalt urolig elev. Lærerne ga meg stadig anmerkninger for ting jeg sa og gjorde, jeg ble ofte innkalt på rektors kontor og fikk flere brev med hjem. Jeg måtte også ha timer hos sosiallæreren ett år når de andre i klassen hadde vanlig undervisning. Da jeg gikk på videregående gjentok mønsteret seg, men i en annen form. Jeg var i opposisjon til flere av lærerne og det de lærte oss, noe som skapte turbulens i enkelte av timene. Jeg kritiserte også pensum innimellom. Det falt i dårlig jord, både hos lærerene og flere av mine medelever. På grunn av dette ville rektor kaste meg ut av skolen etter første klasse. Men heldigvis forsvarte min klasseforstander og flere av de yngre lærerne meg overfor ham, så jeg fikk fortsette.

Jeg opplevde altså at jeg var bundet og holdt nede av usynlige lenker, men hadde ikke begrep om hva slags lenker. Det var som jeg kjempet mot noe jeg ikke visste hva var. Først flere år senere da jeg gikk på Blindern fikk jeg begrep om hva slags lenker.

Begrepet var konformitet.

Første gangen jeg kom over begrepet la jeg ikke spesielt merke til det. Det var bare ett av utallige nye begreper som jeg fikk kjennskap til og måtte lære på universitetet. Etter en stund begynte jeg å tenke over begrepets innhold og mening. Det slo meg da at det var nettopp konformitet jeg hadde kjempet mot helt fra da jeg var ungdom, og det var som en aha-opplevelse. Jeg hadde selvsagt hørt om konformitet da jeg gikk på videregående, men jeg knyttet ikke begrepet til noe konkret fordi jeg ikke forstod begrepets meningsinnhold. Det gjorde jeg først flere år senere. I kjølvannet av at jeg fikk begrep om konformitet ble også min forståelse av hva frihet er endret. Det skulle gi virkninger helt opp til i dag, nå som jeg er godt voksen.

I ungdomsårene var jeg som de fleste andre på min alder opptatt av frihet. Jeg leste blant annet blekkene Puls, Press og Gateavisa, gikk med rufsete klær, hadde halvlangt hår, lyttet til rock n´ roll, røkte rullings, drakk øl, gikk på fester og rotet med jenter. Alt dette forstod jeg som identitet og frihet, men fortåelsen hadde ingen dypere forankring i min bevissthet. Den var igrunnen ganske enkel og overfladisk. Da jeg gikk på Blindern ble jeg klar over hvor enkel og overfladisk min forståelse av frihet var. Det fikk meg til å lese mye romaner ved siden av fagbøkene som jeg måtte lese da jeg ønsket å utdype min forståelse. Romanene ga meg mye og jeg følte at jeg var på rett spor. En av de var Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. Hvor mye jeg skjønte av romanen vet jeg ikke, men jeg opplevde at den satte igang tankeprosesser i meg.

Forståelsen skulle utdypes videre da jeg ble innlagt til psykiatrisk behandling.

Årene jeg var innlagt tenkte jeg mye over identitet og frihet. Jeg tenkte også mye over forholdet mellom normalitet og konformitet. At jeg tenkte mye gjorde at jeg ble frigjort fra lenkene som jeg følte bandt og holdt meg nede. Det høres kanskje underlig ut at psykiatrien kunne gjøre noe slikt med meg, men det var slik jeg opplevde det. Fordi jeg var tvangsinnlagt og ble tvangsmedisinert utviklet jeg en sterk bevissthet om frihet og integritet. Jeg hadde ikke noen tilsvarende bevissthet om det fra før. Videre oppdaget jeg poesiens verden på nytt. Jeg oppdaget også kunstens og teatrets verden. Fordi jeg oppdaget alt dette ble både tanker og følelser frigjort, og jeg ble bevisst min egen bevissthet, for å si det på den måten. Filosofen Thomas Aquinas har sagt at filosofi er å tenke på det å tenke. Immanuel Kant har sagt at filosofi er kunnskap om bevisstheten. Jeg identifiserer meg med det de sa da det finner gjenklang i min erfaring fra årene i psykiatrien.

Jeg tenkte altså mye da. Det bidro til at jeg fant holdepunktet jeg hadde søkt helt siden min ungdomstid. Musikken ledet meg til den, fremfor alt rock n´ roll, og at Beatles åpnet døren til poesiens verden for meg skulle bli overordentlig viktig. Musikkens og poesiens verden ga meg ikke bare et holdepunkt. De frigjorde meg også fra konformitetens lenker, om jeg skal bruke et slikt uttrykk. Det bidro også kunstens og teatrets verden til. De frigjorde både tanker og følelser, og jeg fant etterhvert en identitet som jeg kunne være komfortabel med. Dette har selvsagt noe med alder og modning å gjøre, men ikke bare. Jeg tror at mennesker som opplever fysisk og psykisk tvang utvikler en sterk visshet om identitet og frihet, også sterk visshet om integritet.

Når jeg lytter til She´s Leaving Home i dag beveges jeg av strofen "...something inside that was always denied for so many years." Jeg føler at ordene fremdeles frigjør både tanker og følelser inni meg, og det finner jeg veldig givende.

 

 

 

She´s Leaving Home

Wednesday morning at five o'clock as the day begins
Silently closing her bedroom door
Leaving the note that she hoped would say more
She goes downstairs to the kitchen clutching her handkerchief
Quietly turning the backdoor key
Stepping outside she is free

She (We gave her most of our lives)
Is leaving (Sacrificed most of our lives)
Home (We gave her everything money could buy)
She's leaving home after living alone
For so many years (Bye bye)

Father snores as his wife gets into her dressing gown
Picks up the letter that's lying there
Standing alone at the top of the stairs
She breaks down and cries to her husband "Daddy our baby's gone
Why would she treat us so thoughtlessly?
How could she do this to me?"

She (We never thought of ourselves)
Is leaving (Never a thought for ourselves)
Home (We struggled hard all our lives to get by)
She's leaving home after living alone
For so many years (Bye bye)

Friday morning at nine o'clock she is far away
Waiting to keep the appointment she made
Meeting a man from the motor trade

She (What did we do that was wrong)
Is having (We didn't know it was wrong)
Fun (Fun is the one thing that money can't buy)
Something inside that was always denied
For so many years (Bye bye)

She's leaving home
Bye bye

- Lennon/McCartney

 

 

 

Nettside:

 

Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band (The Beatles - offisiell nettside):

http://www.thebeatles.com/album/sgt-peppers-lonely-hearts-club-band

 

 

 

Identitet, frihet og rock n´ roll - del 2

The Who var ett av de viktigste bandene på 70-tallet og langt inn på 80-tallet. Bandet ble beryktet for sin utagerende sceneopptreden samt kontroversielle uttalelser. Albumene har solgt mer enn 100 millioner på verdensbasis og bandets innflytelse har vært enorm. Svært mange opplevde at bandet tok pulsen på tiden dengang, og ennå i dag finner fansen gjenklang i albumene. Lyrikken er seriøs og poetsik. Den dreier seg mye om rotløshet og tap av identitet, om konflikten mellom frihet og konformitet, om sorg og nederlag, rus og tomhet, men også om vennskap, kjærlighet og livet. Både lyrikken og uttalelsene som bandmedlemmene kom med skapte veldige reaksjoner, især blant de som betraktet rock n´ roll som en suspekt musikkform.

 

 

 

"Rock 'n' Roll might not solve your problems, but it does let you dance all over them."

- Pete Townshend

 

 

 

Baba O´Riley

Out here in the fields
I fight for my meals
I get my back into my living
I don't need to fight
To prove I'm right
I don't need to be forgiven

Don't cry
Don't raise your eye
It's only teenage wasteland

Sally ,take my hand
Travel south crossland
Put out the fire
Don't look past my shoulder
The exodus is here
The happy ones are near
Let's get together
Before we get much older

Teenage wasteland
It's only teenage wasteland
Teenage wasteland
Oh, oh
Teenage wasteland
They're all wasted!

- Pete Townshend