Turneer og festivaler

11. sep, 2018

 

"If our life lacks a constant magic it is because we choose to observe our acts and lose ourselves in consideration of their imagined form and meaning, instead of being impelled by their force."

- Antonin Artaud

 

 

"Kom til teatret på fredag kl. 13. Da skal vi ha en fremføring av Amazonas i forbindelse med den forestående turneen til Tokyo." Jeg leste sms-en fra teatrets leder Lars om igjen. Så skrev jeg en sms tilbake at om at jeg gjerne ville komme. Ett par uker i forveien hadde jeg fått praksisplass på Grusomhetens Teater. Min oppgave skulle være å skrive om teatret på min blogg samt promotere det på sosiale medier. Jeg var allerede i gang med å skrive nye artikler om teatret. Noe hadde jeg skrevet før, både om teatret, samt om forestillinger jeg hadde sett, og om turneen teatret dro på til New York med fremføringen av The Mountain Bird på det legendariske off Broadway teatret La Mama.

Lars hadde i forveien fortalt meg at teatrets ensemble skulle fremføre Amazonas i Tokyo. Jeg sendt en e-post til ham om at jeg ville skrive om turneen på min blogg. Men da jeg ikke hadde sett Amazonas måtte jeg sette meg inn i stykket. Det første jeg gjorde var å lese presentasjonen av stykket på teatrets nettside. Det jeg leste fanget min interesse umiddelbart: "...en forestilling inspirert av den polske nålevende dramatikeren Michal Walczaks stykke Amazonas. Forfatteren tegner et bilde av en filmindustri som kveler den idealistiske kunsten, og prostituerer skuespilleren i et jag etter profitt. Amazonas representerer en motsats til materialismen, det er naturens stemme, verdens lunge, som desperat skriker ut om å bli hørt før det er for sent..."

Da jeg hadde lest presentasjonen så jeg videoen på Vimeo som presenterer stykket. Etterpå leste jeg anmeldelser i flere aviser som dekker kunst og kultur og på ett par teaterblogger. "Pupper mot kommersialisering" hadde Morgenbladet som overskrift på sin anmeldelse. "Hjem til jungelen" var Dagbladets overskrift. "Kamp uten krutt på teater" skrev Vårt Land. Og Klassekampen slo fast at det var "...en skuffende forestilling." Amazonas fikk hard medfart i anmeldelsene. Stykket ble regelrett slaktet, selv om anmelderne fant enkelte lyspunkter. Det som slo meg var at anmelderne savnet en logisk fortellende struktur i forestillingen som kunne gjøre den intellektuelt begripelig. I tillegg hadde de åpenbart vært ute etter en estetisk opplevelse. Det gikk tydelig frem av det de skrev.

Mens jeg leste anmeldelsene tenkte jeg umiddelbart på Antonin Artaud og hans idé, eller rettere sagt visjon, for théâtre cruel. Jeg har ikke spesielt mye kunnskaper om teaterteori. Videre har jeg kun lest to bøker om konseptet som Grusomhetens Teater bygger på. Jeg skal derfor ikke påberope meg at jeg forstår teaterets konsept like godt som eller bedre enn anmelderne. For det gjør jeg selvsagt ikke. Likevel, slik jeg har forstått konseptet er det et klart brudd med moderne vestlige teater. Antonins visjon var at ekte teater skal være både sanselig og metafysisk. Med det mente han at teater skal appellere mer til følelsene og underbevisstheten enn til intellektet. Teater for ham var opprør og revolusjon. Ikke opprør og revolusjon i politisk forstand, men i følelsene og bevisstheten. For å få til det måtte skuespillerne sjokkere publikum ved å ta i bruk "grusomme" virkemidler og effekter. Hans kongstanke var at théâtre cruel ikke skal være estetisk nytelse, men noe helt annet. Det skal være sjokkteater, som han kalte det. Med det mente han at publikum tidvis skal føle vemmelse og ubehag. De skal reagere negativt rett og slett. Hvis ikke er det umulig å lage opprør og revolusjon i bevisstheten.

At Amazonas kunne virke langdrygt, ulogisk og lite estetisk på anmelderne er da i samsvar med Antonins visjon, slik jeg oppfatter det. Igrunnen var jeg overrasket over at anmelderne viste såpass liten forståelse for det alternative og eksperimentelle i stykket. På meg virket det som at de mente teater må være estetisk og gi intellektuell stimulans for å kunne ha en verdi, og at dette også gjelder for Grusomhetens Teater. Men slik er bare ikke théãtre cruel, som er et klart brudd med alt hva moderne teater innbefatter. Kort sagt et unikt konsept som fordrer åpent sinn for at man i det hele tatt skulle kunne ha utbytte av det. Det fordrer også at man er åpen for alternativ og eksperimentell kunst. Hvis ikke vil man bomme på théãtre cruel og få lite utbytte av forestillingene til Grusomhetens Teater.

Så leste jeg anmeldelsen på teaternettsiden Scenekunst. I mine øyne traff den fullstendig blink på hva konseptet théâtre cruel egentlig dreier seg om. Anmeldelsen er grundig og lang, og den er meget positiv. For meg virket som at anmelderen i Scenekunst måtte ha forstått konseptet bedre enn de ovennevnte teateranmelderne. Det viser i så fall liten forståelse for alternativt og eksperimentelt teater blant erfarne teateranmeldere, noe man i utgangspunktet ikke skulle tro er tilfelle. Våre teateranmeldere bør jo helst være oppdaterte. De bør også være åpne for ulike former for teater. Jeg synes at det sier seg selv. Men godt mulig at det rådende synet på teater er styrt av en konservativ tankegang om at all scenekunst må følge et gitt mønster med Ibsens moderne teater som ideal. Ting kan tyde på det, noe som ikke bare er nedstemmende, men også farlig for kunst- og kulturlivet i Norge. Da er i tilfelle norsk teater i samme situasjon som fransk teater var i på begynnelsen av 1900-tallet. Utdatert og intetsigende teater som ikke bidro med noe utover underholdning og adspredelse. Antonin Artaud fremmet jo sin krasse kritikk av fransk teater dengang, og han utformet sin visjon om théãtre cruel som en revitalisering av teatret. Godt mulig at vi trenger en Antonin Artaud i dag for å revitalisere norsk teater.

 

 

 

Regi: Lars Øyno
Set design: Tormod Lindgren
Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther
Lys: Jan Skomakerstuen
Produsert av Claudia Lucacel
 
20 – 23 September 2018
Spilles på Theater X Cai
Tokyo, Japan 

 

 

 

"You are outside life, you are above life, you have miseries which the ordinary man does not know, you exceed the normal level, and it is for this that men refuse to forgive you, you poison their peace of mind, you undermine their stability. You have irrepressible pains whose essence is to be inadaptable to any known state, indescribable in words. You have repeated and shifting pains, incurable pains, pains beyond imagining, pains which are neither of the body nor of the soul, but which partake of both. And I share your suffering, and I ask you: who dares to ration our relief?... We are not going to kill ourselves just yet. In the meantime, leave us the hell alone."

- Antonin Artaud

 

 

 

Nettsider:

 

Amazonas goes to Tokyo (Grusomhetens Teater):

http://www.grusomhetensteater.no/2018/08/amazonastotokyo/

 

"Tilbake til ritualene" (Klassekampen):

http://www.klassekampen.no/59472/article/item/null/tilbake-til-ritualene

 

"Store følelser! Fantastisk landskap!" (Scenekunst):

http://www.scenekunst.no/sak/store-folelser-fantastiske-landskap/  

 

 

 

19. sep, 2017

 

"Admittedly or not, conscious or unconscious, the poetic state, a transcendent experience of life, is what the public is fundamentally seeking through love, crime, drugs, war, or insurrection."

- Antonin Artaud, The Theatre of Cruelty (Second Manifesto)

 

 

 

 

 

The Mountain Bird, eller Fjeldfuglen som er den norske tittelen, ble uroppført på Grusomhetens Teater i Oslo 2009. Det er en ufullendt opera-libretto som Grusomhetens Teater har laget en helaften forestilling av. Anmeldelsene i avisene dengang var svært gode. Teatret fikk honnør for dristig satsning og vellykket fremføring.

Våren 2017 dro så teatrets ensemble med dets leder Lars Øyno i spissen over Atlanteren. De skulle fremføre The Mountain Bird på det beskjedne men svært viktige teatret La Mama. Kort sagt er La Mama det viktigste off Broadway teatret i New York og resten av USA. Betydningen av teatret for amerikansk og europeisk teaterkunst kan sammenlignes med La Scala i Milano, som er Europas viktigste operahus. De aller fleste forbinder Broadway med New Yorks teaterverden, naturlig nok. Mange gode og seriøse teatre har da også virket på Broadway opp igjennom årene. A Streetcar Named Desire av Tennessee Williams for eksempel ble fremført på Broadway teatret Ethel Barrymore Theatre ett par års tid før det ble laget film av skuespillet.

Off Broadway er et noe slitent område i byen der flere eksperimentelle teatre befinner seg. Disse teatrene er mindre i størrelse enn de på Broadway, men de har gjerne større betydning for USAs teaterliv. Ett av disse off Broadway teatrene er altså La Mama, som spiller en sentral rolle når det gjelder ny og eksperimentell scenekunst i USA. Mange av USAs store skuespillere og regissører startet sin karriere på La Mama og gikk derfra videre ut i teaterverdenen. Teatret fungerer på mange måter som en katalysator for USAs teaterverden, for hva som er bra og dårlig teater, slik også rockeklubbene i Hamburg gjorde det på slutten av 50-tallet da rock n´ roll var i sin emning. 

Selv om teatret er lite og virker noe beskjedent i sin form får stykkene som teatret viser som regel oppmerksomhet blant toneangivende kritikere og utøvere i USA. Videre blir stykkene ofte diskutert i New Yorks teatermiljø. På den måten fungerer La Mama som en igangsetter for nye strømninger innen USAs teaterliv. Teatret har hatt denne posisjonen i flere tiår nå.

At Grusomhetens Teater fremførte The Mounatin Bird på La Mama i fjor våres er derfor en begivenhet som bør legges merke til av oss i Norge. Blant publikum var viktige folk innen New Yorks teaterverden. Fremføringen høstet stor anerkjennelse i byens teatertidsskrifter og på ledende teaterblogger. Likevel, her hjemme har det vært så og si helt tyst om dette. Bortsett fra Dagsavisen og Klassekampen har ingen norske aviser viet det oppmerksomhet. Heller ikke NRK eller TV2 har gjort det. Hvorfor det er blitt forbigått i taushet kan man spørre seg om. Jeg vet ikke svaret. Eneste svaret jeg kommer på er at teater ikke får den oppmerksomheten i norsk media som kunstarten fortjener. I tillegg bygger Grusomhetens Teater på et smalt konsept, som antakelig gjør at avisene og mediehusene konsentrerer seg om annet stoff som er lettere å selge.

 

 

 

Regi: Lars Øyno

Komponist: Filip Sande

Fjeldfuglen: Hege Tunaal

Øvrig ensemble: Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland, Odille Heftye Blehr, Jimmie Jonasson, Stig Zeiner-Gundersen, Silje Breivik, Hanne Dieserud, Nina Eileen Sponnich, Johanna Øyno

Musikere: Lars Pedersen (langeleik, klokkespill, fløyter og trommer) og Laura Ellestad (hardingfele)

Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther

Produsent: Brendan McCall

 

 

 

Theater of Cruelty means a theater difficult and cruel for myself first of all. And, on the level of performance, it is not the cruelty we can exercise upon each other by hacking at each other’s bodies, carving up our personal anatomies, or, like Assyrian emperors, sending parcels of human ears, noses, or neatly detached nostrils through the mail, but the much more terrible and necessary cruelty which things can exercise against us. We are not free. And the sky can still fall on our heads. And the theater has been created to teach us that first of all.

- Antonin Artaud, The Theater and Its Double

 

 

 

Nettsider:

 

"'The Mountain Bird' Soars In New York City" (Grusomhetens Teater blogg):

http://www.grusomhetensteater.no/2017/03/the-mountain-bird-soars-in-new-york-city/

 

La MaMa

http://lamama.org/

 

"Photo Flash: Sneak Peek at Grusomhetens Teater's THE MOUNTAIN BIRD, Coming to La MaMa" (Broadway World - Off Off Broadway):

https://www.broadwayworld.com/off-off-broadway/article/Photo-Flash-Sneak-Peek-at-Grusomhetens-Teaters-THE-MOUNTAIN-BIRD-Coming-to-La-MaMa-20170215

 

"Tar Ibsen-opera til New York" (Dagsavisen):

http://www.dagsavisen.no/kultur/tar-ibsen-opera-til-new-york-1.929569