Fortellinger fra psykiatrien

17. okt, 2017

 

"I think if you don't have some obsession in your life, you're dead."

- Neil Young

 

 

 

 

 

 

Jeg bodde på Louisesgate Ettervernshjem i to år. Det var etter min andre psykose, som var svært tung og traumatisk. Først ble jeg innlagt på Gaustad Sykehus der jeg var i tre uker. Deretter var jeg tre måneder på daværende Lien Psykiatriske Behandlingssenter, som lå rett ved Vår Frelsers gravlund. Det var en stor og rød mursteinsbygning som lå i et veikryss rett ved St. Hanshaugen. Da jeg flyttet inn var jeg i slutten av 20-årene. Fylte 30 mens jeg bodde der og var den nest eldste beboeren dengang. Bussholdeplassen lå like ved. Det gorde også et vertshus der jeg ofte var innom og tok en øl. Jeg likte at ettervernshjemmet var sentralt plassert i byen fordi da var det lett tilgang for meg til sentrum, noe jeg benyttet meg av.

Ettervernshjem var bofellesskap for folk som skulle bringes tilbake til en normal hverdag etter å ha vært innlagt på psykiatrisk sykehus. Formelt sett ble de drevet av Kirkens Bymisjon, men det var ingen forkynnelse der. Staten og kommunen finansierte ettervernshjemmene. Fagpersonale spesialisert innen psykiatri var tilstede døgnet rundt og stod for den daglige driften. Jeg husker ikke eksakt hvor mange som bodde der dengang, men ett sted mellom tyve og tretti beboere må det ha vært. Huset var på fire etasjer etter det jeg husker. Det var korridorer i hver etasje med hybler, samt felleskjøkken i hver korridor. En diger TV-stue og røykerom var nede i kjelleretasjen. En liten men trivelig hage var det også.

Da jeg flyttet inn på ettervernshjemmet, eller bare Louisesgate som vi beboerne kalte det, fikk jeg en liten men fin hybel. Jeg fikk ikke velge hybel selv, slik som da jeg noen år tidligere flyttet inn på Tåsen Ettervernshjem, men det gjorde meg ikke noe. Hybelen hadde eget baderom og toalett, en treseng som fungerte som sofa på dagtid, et stort trebord til sengen, samt en skrivepult og stol. Det var ikke store plassen, men greit nok for meg. Jeg ble raskt kjent med de andre beboerne da jeg flyttet inn. Opplevde de som fine mennesker og lærte å sette pris på de. De hadde enten jobb eller var i utdanning. Selv jobbet jeg på Vinmonopolet.

De første månedene jeg bodde på ettervernshjemmet var jeg deprimert (depresjon er en vanlig reaksjon etter psykose), men heldigvis klarte jeg litt etter litt å komme ut av depresjonen. Den viktigste grunnen til at jeg klarte det var jobben som jeg hadde på Polet. Den gjorde at jeg var i aktivitet iløpet av dagen og sirkulerte i et miljø med friske og oppegående mennesker. Den andre grunnen var at jeg fikk venner på Louisesgate. En av de ble jeg bestevenn med. Gunnar het han og var noen år yngre enn jeg. Selv om han var noen år yngre var vi fullt ut på bølgelengde med hverandre og kommuniserte bra. Han gikk på daværende Oslo Tegne- og Maleskole for å utdanne seg til å bli kunstner. Jeg husker ham som en klok, kunnskaprisk, morsom, omtenksom og varm fyr. I tillegg var han uvanlig moden og reflektert for alderen.

Gunnar og jeg traff hverandre på en grillfest i hagen til Lien Psykiatriske Behandlingssenter en solrik sommerdag. Vi fant tonen umiddelbart og etter grillfesten hang vi sammen omtrent hver dag. Noe av det vi gjorde var å gå på Blue Monk i helgene. Det likte vi begge veldig godt å gjøre. Blue Monk var en brun klubb der lokale band spilte i helgene, hadde billig øl i baren, biljard, man traff hyggelige folk der, og mange pene jenter som man kunne flørte eller rote litt med. Noe annet vi gjorde var å sitte på hyblene til hverandre og prate. Som nevnt kommuniserte Gunnar og jeg bra og praten mellom oss fløt lett. Vi pratet om alt mulig. Selvsagt pratet vi mye om det vi sleit med og hvordan vi opplevde psykiatrien. Men vi pratet også om andre ting som vi var opptatt av og interessert i.

Når vi satt på hyblene til hverandre drakk vi alltid svart kaffe. Både Gunnar og jeg hadde hver vår kaffetrakter på våres hybler. Av og til hendte det at vi ikke hadde kaffe og var blakke. Da snek vi oss inn på personalets kjøkken og stjal en pose Evergood filterkaffe der. Heldigvis ble vi aldri tatt. I tilfelle kunne vi fått trøbbel. Som regel gikk det mye kaffe med på disse ettermiddagene og kveldene som vi hadde sammen. Te drakk vi nesten ikke, men innimellom åpnet vi ei flaske vin og delte den. I tillegg til kaffe gikk det i rullings. Vi røkte Tidemanns Gul Mixture 3 begge to. Både han og jeg røkte tett, så det kunne ble temmelig røykfylt på hyblene våres noen ganger.

Utover kaffe og rullings lyttet vi mye på musikk. Vi hadde egne stereoanlegg på våres hybler, og vi delte mye den samme musikksmaken. Gunnar spilte i band, så han kunne derfor mye om musikk. Langt mer enn det jeg kunne. Utover å lytte til musikk hendte det også at vi leste dikt av både norske og utenlandske poeter for hverandre. Når vi satt på våres hybler pratet vi ofte om albumene som vi lyttet på. Vi diskuterte også som regel lyrikken. En artist som stadig gikk igjen var Neil Young. Jeg hadde noen album med ham. Gunnar hadde neste alle. Han fikk meg til å lytte på album som After the Gold Rush, Harvest, Zuma og Rust Never Sleeps. Mens jeg bodde på Louisesgate ble Sleeps With Angels sluppet. Jeg kjøpte albumet, men kan ikke huske om Gunnar gjorde det.

"Se her nå, Morten! Les lyrikken mens du lytter til musikken! Dette er rett og slett et jævlig bra album!" kunne Gunnar si med et glis når han satte på ett av sine Neil Young album og rakte meg coveret. Han var som et vandrende leksikon når det gjaldt musikken og lyrikken til Neil Young, som til all annen musikk, litteratur og kunst. Å lytte til ham når han fortalte åpnet flere dører for meg til musikkens, litteraturens og kunstens verden. I tillegg utvidet han min forståelse av poesi. Jeg lærte i det hele tatt mye om litteratur, musikk og kunst av ham. Det er jeg takknemlig for i dag.

Når jeg tenker tilbake på tiden jeg bodde på Louisesgate står ettermiddagene og kveldene da Gunnar og jeg satt på hyblene til hverandre som lyspunkt. De var helt nødvendige lyspunkt i en hverdag som ellers var mørk og vond. Det sier seg selv at når man sliter med ettervirkninger av psykose og er inne i en tung depresjon så trenger man lyspunkt, ellers vil man ikke overleve bokstavelig talt. Gunnar og jeg ga hverandre lyspunkt.

 

 

 

Love To Burn

Late one night I was walking
in the valley of hearts.
A spirit came to me and said:
You gotta move to start
You gotta take the first step
You gotta crawl to be tall
And then she me told something,
something that
I'll never forget.

You got love to burn.
You better
take your chance on love.
You got to let your guard down
You better take a chance,
A chance on love.
Take chance on love
On love.

In the valley of hearts there's
a house full of broken windows
And the lovers inside just
quarrel all the time
Why'd you ruin my life?
Where you takin' my kid?
And they hold each other saying:
How did it come to this?

You got love to burn.
You better take your chance
on love.
You got to let your guard down
You better take a chance,
A chance on love.
Take chance on love
On love.

Late one night I was walking
in the valley of hearts.
A spirit came to me and said:
You gotta move to start
You gotta take the first step
You gotta crawl to be tall
And then she me told something,
something that
I'll never forget.

- Neil Young

 

 

 

Nettside:

 

Neil Young (offisiell nettside):

http://www.neilyoung.com/

 

 

 

17. okt, 2017

 

"Some people never go crazy. What truly horrible lives they must lead."

- Henri Chinaski, Barfly

 

 

 

 

"Har du lyst til å bli med ut i kveld, Morten?" spurte Andreas. "Hvor da?" spurte jeg. "Underwater Pub! Ligger rett i nærheten her. Vi kan gå dit og ta ett par øl, om du har lyst," svarte han. "Jaha? Ta ett par øl?" spurte jeg og tenkte. "Ja! Vi må selvsagt ikke fortelle det til personalet. Jeg har vært på puben noen ganger og drukket øl. Det gikk helt fint. Personalet sjekket meg ikke da jeg kom tilbake igjen. Du har lyst på en øl? Også lytte til musikk og kikke på damene? Jeg vet at du har!" sa Andreas og kikket lurt på meg. "Joda, selvsagt har jeg lyst, men hva skjer hvis personalet oppdager at vi har drukket alkohol? Det er jo strengt forbudt?" spurte jeg. "Ikke annet enn at vi får en oppstrammer samt forbud mot å gå ut på kveldstid ett par ukers tid. De er greie og skjønner at vi trenger å komme ut fra dette sterile stedet og gå på pub, kino eller café," svarte han. "Ok! Jeg blir med!" svarte jeg. "Kult!" sa han og smilte.

"Få på deg jakka og skoene så stikker vi," sa Andreas mens han tok på seg jakka. "Jepp!" svarte jeg og gikk mot rommet mitt der jakka og skoene var. "Hei, Fredrik! Morten og jeg stikker ut en tur," sa Andreas til pleieren som kom gående i korridoren. "Hvor skal dere? Og hvor lenge blir dere borte?" spurte han vennlig. "Underwater Pub. Det er operakveld der i kveld," svarte Andreas. "Den er grei! Men ikke noe alkohol og vær tilbake innen midnatt," sa pleieren. "Så klart!" svarte Andreas. "Ha det hyggelig!" sa pleieren og forsvant ned korridoren. "Da stikker vi!" sa Andreas og blunket med det ene øyet til meg. Han begynte å gå ned den knirkende trappa. Jeg fulgte etter ham, spent på hva kvelden ville bringe.

Det var den andre uka jeg bodde på Lien Psykiatriske Behandlingssenter. Tiden i forveien hadde vært traumatisk med innleggelse på Gaustad Sykehus etter en psykose. Det var som om alt rundt meg var tomhet og mørke. Inni meg hadde jeg det veldig vondt. En vedvarende smerte så dyp at den er vanskelig å beskrive. Et tomrom i min sjel som syntes å ingen ende ta, som om livet selv gikk i oppløsning, som om jeg befant meg i helvete. En følelse av at alt var meningsløst hadde satt seg i meg. Det var forferdelig å oppleve. Jeg var levende død, hverken mer eller mindre. Etter oppholdet på Gaustad ble jeg overført til Lien Psykiatriske Behandlingssenter. Jeg visste ikke hvor lenge jeg skulle bli værende på Lien. Alt jeg visste var at jeg strevde med å overleve, dag for dag.

På den tiden fikk jeg mine første suicidale tanker. I førstningen tenkte jeg på det kun sporadisk. Etterhvert vokste tankene til å bli en besettelse. Tanken på å ta mitt liv og slik gjøre ende på smerten virket forlokkende. Men likevel holdt jeg igjen. Jeg hadde håp om at jeg en dag skulle klare å komme ut av det forferdelige som jeg opplevde. Det sies at håpet er det siste som dør. For meg var håpet avgjørende for at jeg overlevde. Lite visste jeg dengang at oppholdet på Lien skulle så et frø inni meg, at frøet skulle vokse til å bli en plante, og at det igjen skulle bidra til at jeg grep livet på nytt. Frøet var Underwater Pub.

"Hva slags musikk spiller de der?" spurte jeg Andreas mens vi trasket i sølen på fortuaet. "Meget bra pop og rock, men i kveld er det opera," svarte han. "Opera?" spurte jeg og kikket nysgjerrig på ham. "Ja! Studenter fra Operahøgskolen synger arier og duetter. Ikke sviskete eller skvipete overhode. Det er faktisk bevegende å høre på," svarte han. "Jasså...? Det høres igrunnen kult ut. Men jeg har aldri opplevd opera på en pub eller bar før," sa jeg. "Vent til du kommer dit, så vil du nok skjønne hva jeg mener. Underwater Pub har sitt helt eget konsept. Det er et godt sted med lun atmosfære, hyggelige folk vanker der, damene er lette å prate med, spennende avkvarie med farlige fisker, sjakkspill som man kan låne. Og! Det er rimelige priser i baren," sa han.

Vi krysset gata og gikk med raske skritt de siste metrene bort til puben. "Stig på!" sa Andreas og holdt døra opp for meg. "Takk!" svarte jeg og gikk inn. Inne var det deilig varme. Behagelig å oppleve etter at vi hadde gått i det kalde vinterværet. Jeg tok et overblikk. Puben var delt i to etasjer og så ut som en liten labyrint. En bred trapp var i midten av lokalet. Bord og stoler var plassert rundt omkring. To barer lå i henholdsvis overetasjen og underetasjen. I underetasjen var det også et stort akvarie med en diger murene. Dempet musikk ble spilt. Lukten av øl, vin og tobakk hang i lokalet. Jeg likte det jeg så og lukten jeg kjente.

Andreas og jeg gikk bort til baren i overetasjen. "Heisann! Hva kan jeg hjelpe dere med?" spurte bartenderen vennlig. "Jeg tar en øl. Hva vil du ha, Morten?" spurte Andreas og kikket på meg. "Tar en øl jeg også," svarte jeg. "Skal bli!" sa bartenderen og tappet skummende øl i to halvlitersglass. Jeg dro opp en seddel fra lommeboka. Andreas gjorde det samme. Baretendern plasserte glassene på disken. Skummet rant nedover på glassene og samlet seg i våte flekker under. "Takk!" sa Andreas og jeg og la sedlene på disken. Så tok vi glassene og gikk ned i underetasjen der vi fant oss et ledig bord.

Jeg tok en slurk av ølen. "Det er ennå en liten stund til når studentene skal opptre. Har du lyst på et parti sjakk imens?" spurte Andreas."Sjakk er aldri feil," svarte jeg. Han nikket og gikk bort til ei hylle der det lå sjakkspill. Da han hadde satt seg igjen rullet vi hver vår rullings og kom igang med partiet. Jeg tok en ny slurk av ølen. Nøt den leskende og lett bitre smaken av byggmalt, bakt eple, sitrus, lyng og humle. Det kjentes godt å være på Underwater Pub den kvelden. Pubens atmosfære gjorde noe med mitt indre. Følelser som var blitt holdt stengt inni meg i mange uker løsnet. Etter alle ukene med opphold på sykehus der stram lukt av medisiner og rengjøringsmidler hang i korridorene virket lukten av øl, vin og tobakksrøyk befriende på meg.

"Haha! Sjakk matt!" utbrøt Andreas med et glis. "Takk for spillet! Du var ikke vanskelig å slå?" sa han og hevet ølglasset for å skåle med meg. Jeg klinket glasset mitt mot hans, og sa: "Jeg er ingen dreven spiller. I tillegg blir jeg distrahert av atmosfæren. Jeg liker veldig godt å være her. Det er som om følelser inni meg frigjøres." "Jeg skjønner godt hva du mener," nikket han. "Dette er jo en helt annen verden enn den vi befinner oss i til daglig. Her er det ingen psykiatere som gransker hjernen din. Ingen lobotomerende medisiner som du må ta. Ingen monoton tilværelse som sløver deg ned. Ingen terapauter som ber deg om å tegne følelsene dine. Ingen nattevakt som sier at nå må du i seng. Ingenting av det. Her er liv og frihet!"

Han drakk ut ølen i glasset. "Vil du ha en ny øl?" spurte han og reiste seg fra bordet. "Jeg skal iallfall ha." "Kjøp en til meg også," svarte jeg og rakte ham noen mynter. "Jeg sitter her og holder av bordet mens du er i baren." Han tok imot myntene og forsvant opp trappa. Mens jeg satt der kikket jeg meg rundt i lokalet. Det var kommet mye folk nå. Praten summet og stemningen var lett. Folk smilte og latter runget. Jeg misunte at de kunne ha en slik fin kveld sammen med hverandre uten dyp smerte og følelsen av tomhet og forlatthet. En kvinne ved ett av nabobordene kikket på meg i noen sekunder. Våre blikk møttes og hun smilte. Så fortsatte hun å prate med de andre som satt ved bordet hennes. Det var som om hun slo meg med en slegge. Jeg følte meg fullstendig på bånn, hjelpeløs og forlatt. Selv om hun satt noen få meter fra meg lå det en avgrunn mellom oss. En avgrunn som skilte livet fra døden. Det var slik jeg følte det, og jeg tenkte at resten av mitt liv var ødelagt.

"Hei! Er du trist?" hørte jeg at en stemme sa. Det var Andreas. Han hadde kommet tilbake med to nye øl. "Jeg ser på folka her og tenker noen tanker," svarte jeg. "Helt greit det. Jeg tror jeg skjønner hva du tenker," sa han og satte begge ølene på bordet. Jeg tok opp tobakkspakka og rullet meg en ny rullings. "Vil du tilbake til Lien igjen? Vi kan godt gå hvis du ikke ønsker å være her lenger," sa han. "Nei, jeg vil være her. Ble bare grepet av sorg nå. Vanskelig å forklare," svarte jeg. "Javel. Vi kan prate om det i morgen, hvis du har lyst," sa han.

Vi ble sittende og prate sammen noen minutter. Så hørte jeg vakker sang. Operastudentene var gått igang med kveldens synging, som virket bevegende. Syngingen var som en sommerfugl som fløy rundt i lokalet og satte seg på meg, som at en kvinne strøk mitt kinn varsomt, og at hun tok min hånd og sa: "Kom, venn! Nå går vi hjem!" Og der og da brast noe inni meg. "Jeg har ikke hørt dette før?" spurte jeg Andreas. "Hva synger de? Det er utrolig vakkert!" "Det er en duett fra Bizets Perlefiskerne. Meget berømt duett. La oss lytte til den. Vi kan prate etterpå," svarte han. Jeg nikket. Syngingen fortsatte, og jeg kunne se at alle ved bordene rundt meg lyttet nøye. Da duetten var ferdig sunget brøt applausen løs. Folk klappet og jublet. Noen plystret. Så ble det stille og en arie ble sunget. "Lytt! Det er fra Puccinis Tosca," hvisket Andreas til meg over bordet og smilte. Og jeg lyttet.

Kvelden fortsatte med synging, øl og rullings. Tiden nærmest fløy avsted. Med ett sa Andreas: "Nei! Nå må vi jammen se å komme oss tilbake. Klokka nærmer seg midnatt." "Jøss! Gjør den det?" utbrøt jeg forbauset og kikket på armbåndsuret. Han drakk ut ølen og reiste seg. "Hvis vi går nå har vi tid til en kort rusletur i gatene her. Det trenger vi for å dempe lukten av øl. Vi lukter jo øl nå og personalet må ikke ferske det," sa han. "Greit!" svarte jeg og tok på meg jakka. Da vi kom ut var det blitt mørkt. Det sluddet og de skarpe neonlysene glinset i asfalten. Vi fyrte opp hver vår rullings. Så begynte vi å gå. "Dette var en fin kveld," sa jeg. "Takk for at du tok meg med!" Andreas dultet meg kameratslig i skulderen: "Ingen årsak! Jeg tenkte at vi begge hadde godt av å komme oss ut litt." "Det var riktig tenkt," sa jeg.

Vi ruslet videre nedover gata. Luften var kald og frisk. Himmelen var innhyllet i et mørke som virket uendelig. "Har du noengang tenkt over at kunst faktisk er livsnødvendig for oss mennesker? At vi ikke kan leve uten?" spurte Andreas og tok et dypt drag av rullingsen. "At vi ikke kan leve uten kunst? Den må jeg tygge litt på," sa jeg og tenkte på hva jeg skulle svare ham. "Ja, slik som nå i kveld. Opera er jo en kunstform, slik øvrig klassisk musikk er det. Diktning er også kunst. Og selvsagt billedkunst. Har du tenkt over at kunst ikke er til kun adspredelse eller underholdning, men til noe langt mer omfattende?" utdypet han. Vi fortsatte med å rusle nedover gata, men etter noen få meter stoppet han meg. "Tenk etter hva du følte i kveld da du lyttet til syngingen på Underwater. Syngingen gjorde noe med deg? Ikke sant?" spurte han og kikket granskende på meg. "Ja, jeg følte frihet. Det var som om syngingen løftet mitt indre slik at jeg fikk det lettere og bedre, om du forstår?" svarte jeg. "Ja, jeg forstår," sa han. "Jeg opplevde det samme selv. Kunst forløser noe inni oss, så fremt vi er mottakelige for det, slik som med operaen vi lyttet til i kveld." "Jeg trenger å bli forløst. Har det helt jævlig inni meg, men syngingen lindret det noe," sa jeg. "Fint!" sa Andreas. "Vi kan prate mer om det i morgen. Nå må vi tilbake til Lien. Klokka er blitt mange." "Takk for at du gjorde dette," sa jeg. "Takk for at du ble med," svarte han. Så snudde vi oss og ruslet tilbake til Lien.

Dette var den første kvelden vi var på Underwater Pub. Siden skulle det bli flere. Det ble til at vi dro på puben omtrent hver onsdag for å lytte til operastudentene. Videre begynte Andreas og jeg å gå på puben i helgene også. Selv om vi drakk øl og vin på puben ble vi aldri ferska av personalet på Lien. Vi var svært påpasselige med å ikke drikke for mye. Dessuten tok vi alltid en rusletur i nærområdet etter at vi hadde vært på puben for å kvitte oss med noe av øldunsten. Når jeg tenker tilbake på det nå står kveldene på Underwater Pub for meg som avgjørende for at jeg kom meg videre. Jeg var låst fast i en smertefull tilværelse med tung depresjon, medisiner, terapi, samt følelsen av at livet mitt var ødelagt. Men Underwater Pub sådde altså et frø inni meg som skulle vokse. Frøet som ble sådd bidro til at jeg fattet håp om at jeg en dag skulle klare å vende tilbake til en normal hverdag. Jeg ville jo hjem til menneskene. Og det klarte jeg til slutt.

 

 

 

Barfly

Jane, who has been dead for 31 years,
never could have
imagined that I would write a screenplay of our drinking
days together
and
that it would be made into a movie
and
that a beautiful movie star would play her
part.

I can hear Jane now: “A beautiful movie star? oh,
for Christ’s sake!”

Jane, that’s show biz, so go back to sleep, dear, because
no matter how hard they tried they
just couldn’t find anybody exactly like
you.

and neither can
I.

- Charles Bukowski

 

 

 
Nettside:
 
 
Underwater Pub (Oslo Pub Guide):
 
 
 
 
 
 
17. okt, 2017

 

"Perhaps evil is the crucible of goodness... and perhaps even Satan - Satan, in spite of himself - somehow serves to work out the will of God."

 - William Peter Blatty, The Exorcist

 

 

 

 

Det jeg skal fortelle om fant sted da jeg bodde på Louises gate ettervernshjem (ettervernshjemmet er nå nedlagt) på slutten av 90-tallet.

Jeg bodde på dette ettervernshjemmet i to år etter en innleggelse på Gaustad sykehus. På denne tiden hadde jeg utviklet min sterke interesse for film, så da jeg flyttet inn på ettervernshjemmet hadde jeg en betydelig samling VHS-film med meg. Flere av filmene i denne samlingen var av en slik karakter at ledelsen på ettervernshjemmet la ned forbud mot at jeg så dem i TV-stua eller på noen av hyblene der.

Nå var det likevel slik at dette forbudet ble omgått flere ganger. De øvrige beboerne på ettervernshjemmet fikk selvsagt vite om min VHS-samling, og flere av dem spurte meg om å få se samlingen. Flere av de beboerne som så min samling hadde egen TV, så det hendte at vi hadde filmkvelder sammen på en beboers hybel. Det varierte hvilke filmer vi så sammen, men det gikk ofte i de filmene som ledelsen hadde lagt ned forbud mot. Forbudt frukt smaker jo som kjent alltid best.

Det var filmer som Psycho av Alfred Hitchcock, The Shining og A Clockwork Orange av Stanley Kubrick, Poltergeist av Steven Spielberg, Gjøkeredet av Milos Forman, Rosemarys Baby av Roman Polanski, Prince of Darkness av John Carpenter, Alien av Ridley Scott, Caligula av Tinto Brass/Bob Guccione, The Deer Hunter av Michael Cimino, Nosferatu av Werner Herzog, Dracula av Francis Ford Coppola, Frankenstein av Kenneth Branagh, Mephisto av István Szabó, og altså The Exorcist av William Friedkin.

Flere filmer kunne ha blitt ramset opp, men de jeg har med her danner et bilde av hva slags type filmer som ledelsen på ettervernshjemmet anså som uegnet for oss beboere. Felles for alle disse filmene er at de inneholder sterke scener som kan utløse negative psykiske reaksjoner - som psykose og depresjon - hos folk som er disponert for slikt. Altså bør man være noenlunde psykisk stabil om man skal se slike filmer. Men de er alle kvalitetsfilmer laget av anerkjente regissører, med et mulig unntak for Caligula (der Bob Guccione la til eksplisitte sex-scener, som bla. viser ejakulasjon i munnen på en kvinnelig pornoskuespiller).

Selv om de nevnte filmene var forbudt kunne jeg likevel ha de i hylla på min hybel. Ledelsen på ettervernshjemmet overlot til meg å vurdere hvilke filmer jeg og de andre beboerne kunne se, og det benyttet jeg meg selvsagt av. Det ble mange filmkvelder på ettervernshjemmet, men ikke bare med slike filmer som nevnt ovenfor. Vi kunne like gjerne se seriøse drama-filmer, komedier, og annet som var kurant for ledelsen. Men det var altså slik at de filmene som var forbudt skapte sterkest interesse.

En kveld hendte så noe som skulle utvikle seg til å bli fatalt...

Det var en lørdagskveld da jeg og tre andre beboere så The Exorcist sammen. Vi hadde avtalt å se filmen ett par dager i forveien, og da lørdagen kom kjøpte vi inn potetgull, peanøtter, brus og sjokolade. Vi ville ha en skikkelig film-kveld. Det var lav bemanning på ettervernshjemmet den kvelden, som det pleide å være på lørdagskveldene. Jeg hentet filmen på min hybel, og gikk så opp til hybelen der de tre andre satt og ventet. På forhånd hadde jeg sagt til de andre at The Exorcist er en sterk film og derfor uegnet om man sliter psykisk eller er ustabil. De godtok dette, og jeg vurderte dem som såpass oppegående og stabile at vi kunne se filmen sammen.

Det skulle vise seg å være en fatal feilvurdering...

Jeg puttet VHS-kassetten inn i spilleren, og vi satte oss i stolene og sofaen. Vi så hele filmen sammen den kvelden, bare avbrutt av korte pauser når en av oss skulle på toalettet. Da vi hadde sett filmen ferdig satt vi en times tid og pratet om hva vi hadde sett. Etter det jeg kunne vurdere viste ingen av de tre andre tegn på at de var blitt negativt psykisk påvirket av filmen. Vi samtalte rolig, og så gikk jeg ned til min hybel.

Resten av den helga forløp rolig, men mandag morgen fikk jeg vite at den ene av de som hadde sett filmen var innlagt på Gaustad. Jeg fikk vite at han hadde fått en psykose natt til mandag og var blitt hentet mandag morgen. Det satte et støkk i meg, og jeg angret bittert på at jeg hadde latt de andre få se The Exorcist. Utpå dagen den mandagen fikk jeg pratet med de to andre, de viste ingen tegn på at de var blitt negativt psykisk påvirket av filmen. Jeg skjønte selvsagt at det bare var et spørsmål om tid før ledelsen på ettervernshjemmet ville få vite at vi hadde sett filmen, og jeg fryktet reaksjonen som da måtte komme.

Ett par dager senere satt jeg på røykerommet, tok en blås og pratet med ett par andre beboere. Så kom bestyrerinnen inn. "Morten! Jeg må snakke med deg nå!" sa hun bestemt. De to andre forlot røykerommet mens de kikket undrende på meg, lurte på hva som var på gang. Jeg reiste meg og gikk bort til henne, fryktet det som måtte komme.

"Hvilken film var det dere så på lørdag?" spurte hun i en meget bestemt tone. Jeg skjønte at jeg var på tynn is,og ville ufarliggjøre at det var The Exorcist så mye som mulig. "Det var en meget anerkjent Hollywood-film," svarte jeg. "Ja, men hvilken film var det?" spurte hun igjen, i en like bestemt tone. "Den har fått Oscar for beste manus og beste lyd," svarte jeg, mens jeg håpet i mitt stille sinn at hun ville gi seg. Det gjorde hun selvsagt ikke. "Hvilken film var det?" spurte hun mens hun så meg rett inn i øynene. "Den er med Max von Sydow i en av hovedrollene," svart jeg. "Ja, men hvilken film?" gjentok hun. "Den er basert på en berømt roman," svarte jeg. Nå kunne jeg ikke unnvike henne lenger.

"Hvilken film?" spurte hun igjen, og jeg skjønte at jeg var solgt. "Det var The Exorcist, svarte jeg så. Hun himlet med øynene og utbrøt høyt: "Dén filmen har dere ikke(!) lov til å se her!" Jeg var fullstendig prisgitt henne, og på et øyeblikk kunne det tippe over til at hun bestemte seg for en hard reaksjon. Men heldigvis hadde jeg i forveien et meget godt forhold til henne, og det skulle jeg nå dra fordel av. Vi satte oss ned på sofaen i røykerommet. Under samtalen sa hun klart ifra at slike filmer var strengt forbudt på ettervernshjemmet og at dette ikke måtte gjenta seg. Og det ble med det. Jeg fikk ingen represalie.

Etter noen uker fikk jeg så vite at han som var blitt innlagt på Gaustad var utskrevet og deretter overflyttet til et annet ettervernshjem. Jeg møtte ham tilfeldig på gata i byen ett par år senere. Vi hilste og pratet om det fatale som hadde skjedd den helga. Han var ikke sint eller bitter på meg tross det som hadde skjedd med ham. Under praten sa han at det var hans eget valg å se filmen den lørdagskvelden og at han hadde kalkulert risikoen.

Det sier seg selv at etter denne hendelsen ble jeg enda mer forsiktig med å vise de forbudte filmene resten av tida jeg bodde på ettervernshjemmet...

 

 

 

I Heard An Angel

I heard an Angel singing 
When the day was springing,
'Mercy, Pity, Peace
Is the world's release.'

Thus he sung all day
Over the new mown hay,
Till the sun went down
And haycocks looked brown.

I heard a Devil curse
Over the heath and the furze,
'Mercy could be no more,
If there was nobody poor,

And pity no more could be,
If all were as happy as we.'
At his curse the sun went down,
And the heavens gave a frown.

Down pour'd the heavy rain
Over the new reap'd grain ...
And Miseries' increase
Is Mercy, Pity, Peace. 

- William Blake

 

 

 

Nettsider:

 

The Exorcist (Filmsite Movie Review):

http://www.filmsite.org/exor.html

 

"The scariest film of all time" (Warner Bros Entertainemnt Inc.):

http://theexorcist.warnerbros.com