Fortellinger fra psykiatrien

17. okt, 2017

 

"I think if you don't have some obsession in your life, you're dead."

- Neil Young

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da jeg bodde på Louisesgate ettervernshjem ble jeg kjent med en annen gutt som også bodde der. Han og jeg ble etterhvert gode venner. I fortellingen kaller jeg ham for Gunnar. Det er selvsagt et fiktivt navn.

Gunnar og jeg pleide å sitte på rommene til hverandre om ettermiddagene og kveldene. Da drakk vi svart kaffe, røkte rullings og lyttet til musikk mens vi pratet. Det hendte at også andre var tilstede, men stort sett var det Gunnar og jeg.

På den tida var jeg sterkt opptatt av Neil Young. Det var også Gunnar. Så det ble da til at vi lyttet mye på Neil Young sammen. Jeg hadde flere av albumene hans. Det hadde også Gunnar. Ett album som jeg lyttet mye på var Ragged Glory. Andre album var Harvest, Sleeps With Angels, Harvest Moon, Freedom og Weld.

Nå i ettertid er ettermiddagene og kveldene da vi lyttet på våres Neil Young album noe av det jeg husker best fra tiden på ettervernshjemmet. Vi spilte ikke albumene kun som bakgrunnsmusikk. Vi leste lyrikken og diskuterte Neil Young stadig vekk. Det ga meg veldig mye. Neil Young er jo ingen hvemsomhelst innen amerikansk musikkliv. Mange regner ham som en god nummer to etter Bob Dylan.

Her vil jeg fortelle om ettermiddagene og kveldene på ettervernshjemmet da vi lyttet på våres Neil Young album.

 

 

 

Love To Burn

Late one night I was walking
in the valley of hearts.
A spirit came to me and said:
You gotta move to start
You gotta take the first step
You gotta crawl to be tall
And then she me told something,
something that
I'll never forget.

You got love to burn.
You better
take your chance on love.
You got to let your guard down
You better take a chance,
A chance on love.
Take chance on love
On love.

In the valley of hearts there's
a house full of broken windows
And the lovers inside just
quarrel all the time
Why'd you ruin my life?
Where you takin' my kid?
And they hold each other saying:
How did it come to this?

You got love to burn.
You better take your chance
on love.
You got to let your guard down
You better take a chance,
A chance on love.
Take chance on love
On love.

Late one night I was walking
in the valley of hearts.
A spirit came to me and said:
You gotta move to start
You gotta take the first step
You gotta crawl to be tall
And then she me told something,
something that
I'll never forget.

- Neil Young

 

 

 

Nettside:

 

Neil Young (offisiell nettside):

http://www.neilyoung.com/

 

 

 

17. okt, 2017

 

"All is fair in love and beer."

- Kurt Paradis

 

 

 

 

 

Jeg var innlagt på Lien psykiatriske behandlingssenter (nå nedlagt) i tre måneder etter et kort opphold på Gaustad. Behandlingssenteret lå rett ved St. Hanshaugen og Vår Frelseres gravlund. I området var det fine gater der man kunne ta spaserturer. Behandlingssenteret lå også i nærheten av sentrum. Det likte jeg da jeg ofte tok sykkelen ned til Cinemateket for å se film der.

Rundt omkring i området lå cafeer, puber og spisesteder. En av pubene var Underwater. Jeg og en fyr som jeg ble kjent med på Lien gikk mye på Underwater. I starten gikk vi på puben på onsdagskveldene for å høre studenter fra Operahøgskolen synge. Etterhvert gikk vi på puben i helgene også. Vi hadde selvsagt ikke lov til å drikke alkohol, men det ga vi fullstendig blanke i. Når vi var på Underwater ville vi ha det fint, og da var øl og vin naturlig. Heldigvis ble vi aldri tatt av personalet på behandlingssenteret for å ha drukket alkohol.

Jeg husker disse kveldene på Underwater Pub som veldig fine. Det var en befrielse å komme vekk fra det psykiatriske behandlingssenteret, med sine sterile korridorer og lukten av medisin, og ut på en vanlig pub. Vel, nå er ikke Underwater en vanlig pub i Oslo. Faktisk er Underwater ganske spesiell, både miljøet, atmosfæren, musikken samt utvalget i baren.

Her kommer en fortelling om kveldene på Underwater.

Heng med!

 
 
 
 
I went into the Maverick Bar   
In Farmington, New Mexico. 
And drank double shots of bourbon 
                         backed with beer. 
My long hair was tucked up under a cap 
I’d left the earring in the car. 
 
Two cowboys did horseplay 
                         by the pool tables, 
A waitress asked us 
                         where are you from? 
a country-and-western band began to play   
“We don’t smoke Marijuana in Muskokie”   
And with the next song, 
                         a couple began to dance. 
 
They held each other like in High School dances   
                         in the fifties; 
I recalled when I worked in the woods 
                         and the bars of Madras, Oregon.   
That short-haired joy and roughness— 
                         America—your stupidity.   
I could almost love you again. 
 
We left—onto the freeway shoulders— 
                         under the tough old stars— 
In the shadow of bluffs 
                         I came back to myself, 
To the real work, to 
                         “What is to be done.”
 
- Gary Snyder
 
 
 
 
Nettside:
 
 
Underwater Pub (Oslo Pub Guide):
 
 
 
 
 
17. okt, 2017

 

"Perhaps evil is the crucible of goodness... and perhaps even Satan - Satan, in spite of himself - somehow serves to work out the will of God."

 - William Peter Blatty, The Exorcist

 

 

 

 

Det jeg skal fortelle om fant sted da jeg bodde på Louises gate ettervernshjem (ettervernshjemmet er nå nedlagt) på slutten av 90-tallet.

Jeg bodde på dette ettervernshjemmet i to år etter en innleggelse på Gaustad sykehus. På denne tiden hadde jeg utviklet min sterke interesse for film, så da jeg flyttet inn på ettervernshjemmet hadde jeg en betydelig samling VHS-film med meg. Flere av filmene i denne samlingen var av en slik karakter at ledelsen på ettervernshjemmet la ned forbud mot at jeg så dem i TV-stua eller på noen av hyblene der.

Nå var det likevel slik at dette forbudet ble omgått flere ganger. De øvrige beboerne på ettervernshjemmet fikk selvsagt vite om min VHS-samling, og flere av dem spurte meg om å få se samlingen. Flere av de beboerne som så min samling hadde egen TV, så det hendte at vi hadde filmkvelder sammen på en beboers hybel. Det varierte hvilke filmer vi så sammen, men det gikk ofte i de filmene som ledelsen hadde lagt ned forbud mot. Forbudt frukt smaker jo som kjent alltid best.

Det var filmer som Psycho av Alfred Hitchcock, The Shining og A Clockwork Orange av Stanley Kubrick, Poltergeist av Steven Spielberg, Gjøkeredet av Milos Forman, Rosemarys Baby av Roman Polanski, Prince of Darkness av John Carpenter, Alien av Ridley Scott, Caligula av Tinto Brass/Bob Guccione, The Deer Hunter av Michael Cimino, Nosferatu av Werner Herzog, Dracula av Francis Ford Coppola, Frankenstein av Kenneth Branagh, Mephisto av István Szabó, og altså The Exorcist av William Friedkin.

Flere filmer kunne ha blitt ramset opp, men de jeg har med her danner et bilde av hva slags type filmer som ledelsen på ettervernshjemmet anså som uegnet for oss beboere. Felles for alle disse filmene er at de inneholder sterke scener som kan utløse negative psykiske reaksjoner - som psykose og depresjon - hos folk som er disponert for slikt. Altså bør man være noenlunde psykisk stabil om man skal se slike filmer. Men de er alle kvalitetsfilmer laget av anerkjente regissører, med et mulig unntak for Caligula (der Bob Guccione la til eksplisitte sex-scener, som bla. viser ejakulasjon i munnen på en kvinnelig pornoskuespiller).

Selv om de nevnte filmene var forbudt kunne jeg likevel ha de i hylla på min hybel. Ledelsen på ettervernshjemmet overlot til meg å vurdere hvilke filmer jeg og de andre beboerne kunne se, og det benyttet jeg meg selvsagt av. Det ble mange filmkvelder på ettervernshjemmet, men ikke bare med slike filmer som nevnt ovenfor. Vi kunne like gjerne se seriøse drama-filmer, komedier, og annet som var kurant for ledelsen. Men det var altså slik at de filmene som var forbudt skapte sterkest interesse.

En kveld hendte så noe som skulle utvikle seg til å bli fatalt...

Det var en lørdagskveld da jeg og tre andre beboere så The Exorcist sammen. Vi hadde avtalt å se filmen ett par dager i forveien, og da lørdagen kom kjøpte vi inn potetgull, peanøtter, brus og sjokolade. Vi ville ha en skikkelig film-kveld. Det var lav bemanning på ettervernshjemmet den kvelden, som det pleide å være på lørdagskveldene. Jeg hentet filmen på min hybel, og gikk så opp til hybelen der de tre andre satt og ventet. På forhånd hadde jeg sagt til de andre at The Exorcist er en sterk film og derfor uegnet om man sliter psykisk eller er ustabil. De godtok dette, og jeg vurderte dem som såpass oppegående og stabile at vi kunne se filmen sammen.

Det skulle vise seg å være en fatal feilvurdering...

Jeg puttet VHS-kassetten inn i spilleren, og vi satte oss i stolene og sofaen. Vi så hele filmen sammen den kvelden, bare avbrutt av korte pauser når en av oss skulle på toalettet. Da vi hadde sett filmen ferdig satt vi en times tid og pratet om hva vi hadde sett. Etter det jeg kunne vurdere viste ingen av de tre andre tegn på at de var blitt negativt psykisk påvirket av filmen. Vi samtalte rolig, og så gikk jeg ned til min hybel.

Resten av den helga forløp rolig, men mandag morgen fikk jeg vite at den ene av de som hadde sett filmen var innlagt på Gaustad. Jeg fikk vite at han hadde fått en psykose natt til mandag og var blitt hentet mandag morgen. Det satte et støkk i meg, og jeg angret bittert på at jeg hadde latt de andre få se The Exorcist. Utpå dagen den mandagen fikk jeg pratet med de to andre, de viste ingen tegn på at de var blitt negativt psykisk påvirket av filmen. Jeg skjønte selvsagt at det bare var et spørsmål om tid før ledelsen på ettervernshjemmet ville få vite at vi hadde sett filmen, og jeg fryktet reaksjonen som da måtte komme.

Ett par dager senere satt jeg på røykerommet, tok en blås og pratet med ett par andre beboere. Så kom bestyrerinnen inn. "Morten! Jeg må snakke med deg nå!" sa hun bestemt. De to andre forlot røykerommet mens de kikket undrende på meg, lurte på hva som var på gang. Jeg reiste meg og gikk bort til henne, fryktet det som måtte komme.

"Hvilken film var det dere så på lørdag?" spurte hun i en meget bestemt tone. Jeg skjønte at jeg var på tynn is,og ville ufarliggjøre at det var The Exorcist så mye som mulig. "Det var en meget anerkjent Hollywood-film," svarte jeg. "Ja, men hvilken film var det?" spurte hun igjen, i en like bestemt tone. "Den har fått Oscar for beste manus og beste lyd," svarte jeg, mens jeg håpet i mitt stille sinn at hun ville gi seg. Det gjorde hun selvsagt ikke. "Hvilken film var det?" spurte hun mens hun så meg rett inn i øynene. "Den er med Max von Sydow i en av hovedrollene," svart jeg. "Ja, men hvilken film?" gjentok hun. "Den er basert på en berømt roman," svarte jeg. Nå kunne jeg ikke unnvike henne lenger.

"Hvilken film?" spurte hun igjen, og jeg skjønte at jeg var solgt. "Det var The Exorcist, svarte jeg så. Hun himlet med øynene og utbrøt høyt: "Dén filmen har dere ikke(!) lov til å se her!" Jeg var fullstendig prisgitt henne, og på et øyeblikk kunne det tippe over til at hun bestemte seg for en hard reaksjon. Men heldigvis hadde jeg i forveien et meget godt forhold til henne, og det skulle jeg nå dra fordel av. Vi satte oss ned på sofaen i røykerommet. Under samtalen sa hun klart ifra at slike filmer var strengt forbudt på ettervernshjemmet og at dette ikke måtte gjenta seg. Og det ble med det. Jeg fikk ingen represalie.

Etter noen uker fikk jeg så vite at han som var blitt innlagt på Gaustad var utskrevet og deretter overflyttet til et annet ettervernshjem. Jeg møtte ham tilfeldig på gata i byen ett par år senere. Vi hilste og pratet om det fatale som hadde skjedd den helga. Han var ikke sint eller bitter på meg tross det som hadde skjedd med ham. Under praten sa han at det var hans eget valg å se filmen den lørdagskvelden og at han hadde kalkulert risikoen.

Det sier seg selv at etter denne hendelsen ble jeg enda mer forsiktig med å vise de forbudte filmene resten av tida jeg bodde på ettervernshjemmet...

 

 

 

I Heard An Angel

I heard an Angel singing 
When the day was springing,
'Mercy, Pity, Peace
Is the world's release.'

Thus he sung all day
Over the new mown hay,
Till the sun went down
And haycocks looked brown.

I heard a Devil curse
Over the heath and the furze,
'Mercy could be no more,
If there was nobody poor,

And pity no more could be,
If all were as happy as we.'
At his curse the sun went down,
And the heavens gave a frown.

Down pour'd the heavy rain
Over the new reap'd grain ...
And Miseries' increase
Is Mercy, Pity, Peace. 

- William Blake

 

 

 

Nettsider:

 

The Exorcist (Filmsite Movie Review):

http://www.filmsite.org/exor.html

 

"The scariest film of all time" (Warner Bros Entertainemnt Inc.):

http://theexorcist.warnerbros.com