Fortellinger fra psykiatrien

26. mai, 2019

 

"Hjertet og viljen, ikke den dårlige samvittigheten, bør styre hva vi velger og hva vi velger bort."

- Hanne Hide

 

 

 

 

 

For tiden går jeg ikke til fastlege. Det er et bevisst valg jeg har gjort. I mange år hadde jeg fastlege på et medisinsk senter nede i byen. Jeg opplevde ham som en alle tiders fin fyr, men går altså ikke til ham lenger. Veldig ofte da jeg var hos ham ble blodprøver tatt. Urinprøver ble også tatt med jevne mellomrom. Endog var jeg til hjernescan. Fikk kontrastvæske med sprøyte og så lagt i en maskin som scannet hjernen og nervesystemet. Legens fokus var hele tiden på hvordan medisinene jeg tok virket. Til slutt ble det for mye for meg.

Jeg byttet fastlege og var til time hos henne i november i fjor. Hun målte blodtrykket, fortalte om medisiner, og fylte så ut et skjema for blodprøve som jeg skulle ta med til Fürst Medisinsk Laboratorium. Som med min forrige fastlege opplevde jeg at hun fokuserte på det legevitenskapelige, og mindre på det rent menneskelige. Da jeg satt på T-banen på vei hjem tenkte jeg ikke en gang til. Jeg gikk derfor ikke til Fürst. Har heller ikke hatt kontakt med henne siden.

Nå ser jeg etter en ny fastlege. Håper at jeg finner en som jeg kan få god dialog med. En som er åpen for at medisiner ikke er alt, men at det finnes alternativer, og at vi står på likefot med hverandre. Jeg har mer enn nok erfaring med rollen som diagnostisert. Vet hvor lett man blir umyndiggjort av rollen, så den vil jeg bare ikke ha lenger når jeg finner en ny fastlege. Jeg er et menneske som gjør selvstendige valg utfra hva jeg mener er best for meg. Det må ligge til grunn når jeg har kontakt med fastlegen. Ikke fordi loven sier det, men fordi legen selv tenker på den måten. En ny runde med medikamentell behandling er jeg ikke interessert i.

Iløpet av de nesten 30 årene jeg tok medisiner gjorde de meg redusert både mentalt og følelsesmessig. Såpass at jeg ikke var istand til å utvikle følelser for jenter jeg ble sammen med. Når jeg var sammen med de responderte jeg i liten grad. Jeg var som en zombie, for å bruke et slikt uttrykk. Det har jeg ikke lyst til å oppleve igjen. Jeg vil ha et intakt følelsesliv. Jeg vil også at min hjerne fungerer normalt, og ikke tukles med av medisiner. Av den grunn tar jeg ikke medisiner nå. Det er helt og holdent mitt eget valg. Jeg er klar over at det innebærer en risiko, men gjør det likevel. Fordi jeg vil leve. Fordi jeg vil være hel som menneske. Fordi at når jeg er sammen med ei jente vil jeg utvikle følelser for henne.

Artikkelen vil bli utvidet. 

 

 

I dag og i morgon

Eg er berre ein gneiste 
av den store eld. 
Og som eg kveiktest i myrkret, 
skal eg slokna ein kveld.

Eg er den bylgja som brusar 
i denne stund, 
med nye fødest og fyllest 
og gamle sig i blund.

Eg er det bladet som blakrar 
i denne vår. 
Du skal skjelva i stormen 
eit anna år.

Eg er den vakande, eigande, 
det auga som ser, 
den dropen som no speglar 
himmelens vêr.

Eg lever og gløder, 
veit ikkje kvi -

Verdi med blomar og kvende 
er i dag mi.

Du skal eiga all venleik 
på denne jord 
når eg longo er burte 
og kvorvne mine spor.

- Olav H. Hauge

 

 

 

23. mai, 2019

 

"Livet handler først og fremst om vilje."

- Karin Fossum

 

 

 

 

 

 

I morgen skal jeg ha møte med min rådgiver samt folk fra Nav. Det blir et viktig møte. Møtet vil finne sted i lokalene til bedriften der jeg for tiden går jeg på arbeidsavklaringstiltak. Tiltaket går ut på å kartlegge mine muligheter på arbeidsmarkedet. Jeg begynte på det i begynnelsen av april og har hatt noen møter med min rådgiver der. Fokuset så langt har vært på min hørsel, som er noe redusert. Skal jeg kunne være velfungerende i en ny jobb må hørselen gjøres noe med. Jeg var derfor til høreundersøkelse i slutten av januar. Instituttet som foretok undersøkelesen konkluderte med at jeg trenger høreapparat. Det ble da bestilt, og etter seks ukers ventetid fikk jeg de utlevert. De har jeg nå til utprøving. Jeg tester hvordan de fungerer, og fininnstiller de slik at de blir optimalt tilpasset mine behov. I slutten av juni skal jeg si om jeg vil ha de eller ikke. I tilfelle ikke vil instituttet foreslå andre høreapparater. Alt er dekket av Nav, bortsett fra undersøkelsene som jeg betaler egenandel for.

Forløpet var at jeg i fjor hadde praksisplass som erfaringskonsulent i Bydel Gamle Oslo. Både jeg og min leder på avdelingen der jeg var i praksisplass kom frem til at høreapparat er nødvendig for at jeg skal kunne få jobb som erfaringskonsulent. Nå tar jeg et studie på Universitetet Sørøst-Norge for å kvalifisere meg til å bli det. Jeg fikk valget mellom å ta det som kurs uten eksamen, eller studium med eksamen. Valgte å ta det som studium. Da vil jeg få det oppført på CV-en, og det teller mer når jeg søker på jobber. Eksamen holdes i desember. Når den er tatt, og jeg forhåpentligvis står den, kan jeg begynne å søke på jobber.

Da jeg begynte i praksisplassen sa min leder at han ville lande på en konklusjon om hvorvidt jeg var egnet som erfarinsgkonsulent eller ikke, og at han ville gjøre det før jeg sluttet. En av de siste dagene jeg var på avdelingen hadde han og jeg en samtale under fire øyne. Jeg spurte om han hadde landet på en konklusjon. Han svarte at det hadde han, og fortalte hva han tenkte om mine fremtidige muligheter. Det han sa var at jeg har et stort potensiale på systemnivå, som vil si politikere, byråkrater, fagfolk, eksperter og forskere. Han begrunnet det med at jeg tar ordet i forsamlinger, sier det jeg mener når autoriteter er tilstede også når jeg er uenig med dem, har universitetsbakgrunn, samt er lærenem og artikulert.

Det han mener er at jeg med mine egenskaper kan bidra til å bedre behandlingen innen psyksiske helsevesen og rusomsorgen. Han anbefalte studiet jeg tar nå for at jeg skal kunne bli kvalifisert. Andre folk jeg har pratet med som vet hva erfaringskonsulent går ut på har sagt det samme. Alle har vært entydige på at jeg har et stort potensiale på systemnivå, men trenger å bli kvalifisert. Studiet startet opp i februar og jeg er kommet godt igang med det. Går det som jeg håper og tror vil det føre til at jeg får jobb neste år, men det gjenstår selvsagt å se. Ingenting er avgjort på nåværende tidspunkt iallfall. Men muligheten for at dette vil føre til jobb er der, og den er meget god. Mens jeg holder på med studiet ønsker jeg en deltidsjobb for å få romsligere økonomi. Jeg går for tiden på noe som heter kvalifiseringslønn og mottar 13 700 kr. i måneden. Det er jo ikke allverdens, så hvis jeg kunne få en bedre inntekt ville det ha hjulpet meg mye. Jeg allerede igang med jobbjakt. Har kontaktet en fyr som jobber innen horeca-bransjen (horeca står for hotell, restaurant og catering). Han har full oversikt over bransjen i hele Oslo, vet hvem som driver med hva, og har et stort nettverk av kontakter. Er det noen som kan tipse om jobber i bransjen og folk jeg bør prate med er det han. Dessuten kan han tipse folk han kjenner om meg. Han mener at med min bakgrunn fra Vinmonopolet burde jeg ha gode muligheter. Jeg er derfor spent på om kontakten jeg har med ham vil føre til noe.

Første gangen jeg ble innlagt i psykiatrien var på begynnelsen av 1990-tallet. Prognosen jeg fikk var meget dårlig. Legene var samstemte i at mitt tilfelle var så alvorlig at jeg ikke hadde noen reell mulighet til å bli frisk. De mente også at jeg ville være pleietrengende livet ut. Men de var ikke sikre på hva mitt tilfelle egentlig bestod i. En mengde blodprøver ble tatt, og jeg var stadig til samtaler med psykiatere. Endog var jeg til en IQ-test. Til slutt kom de frem til at mitt tilfelle falt utenfor det hjerneforskningen hadde avdekket. Det de antok var at jeg har en medfødt hjernefeil og ga meg diagnosen schizofreni. Dengang ble schizofreni regnet som uhelbredelig. I dag regnes sykdommen som helbredelig. Behandlingen jeg fikk var en kombinasjon av medisiner og samtaleterapi med psykolog. Medisinene skulle bremse hjernens aktivitet, som legene mente var unormalt høy. Kjemisk lobotomi, med andre ord.

I årene som har gått siden har jeg tatt flere ulike medisiner. De første var gamle og upresise og jeg fikk tildels sterke bivirkninger av dem. Med jevne mellomrom fikk jeg nyere medisiner som etter det legene sa var mer presise. Den siste medisinen jeg fikk er den mest presise jeg har tatt og nesten uten bivirkninger. Som nevnt ovenfor mente legene at jeg ikke ville bli frisk. Utdanning og jobb var derfor ute av bildet slik de så det for seg, og de mente at jeg måtte over på uføretrygd. Da jeg ble innlagt fikk jeg raskt innvilget attføring, men det var kun en midlertidig ordning. Når perioden for attføring var utløpt skulle jeg over på uføretrygd for å ha økonomisk trygghet i årene fremover. Men det hadde jeg slettes ikke lyst til. Isteden ville jeg fullføre utdannelsen og deretter få meg jobb. Jeg så hvordan det var med andre i psykiatrien som fikk uføretrygd. Det skremte meg veldig. Unge mennesker som gradvis ble gjort avhengige av behandlingssystemet. Motstandskraften de hadde inni seg ble effektivt brutt ned. Litt etter litt, som en bedøvelse, ble de pasifiserte og tiltaksløse, og til slutt måtte de ha støtteapparat rundt seg for i det hele tatt å klare hverdagen. Muligheten de hadde for en fremtid der de kunne leve sine liv slik de selv ville basert på egne valg var så og si null. Mange av dem fikk hjemmehjelp til helt vanlige gjøremål, slik som å rydde og vaske leilighetene de bodde i, gjøre innkjøp i butikkene, betale regninger, og andre dagligdagse ting. Et kobbel av leger, psykologer, sykepleiere og sosionomer sa hele tiden at tilretteleggingen var til det beste for dem. Alle jeg så aksepterte det som riktig.

Da legene anbefalte meg uføretrygd svarte jeg nei. Det godtok de ikke. Jeg stod likevel på mitt, fast bestemt på å unngå å havne i samme situasjon som de andre. Legene og jeg hadde flere runder på dette. De prøvde å overbevise meg om at jeg burde si ja til uføretrygd, men jeg hørte ikke på dem. På alle samtalene vi hadde stod jeg fast ved å fortsette på universitetet. Studier var greit for dem, men de bøyde ikke av på uføretrygd. Sånn holdt vi på lenge og jeg ble etterhvert sliten, men til slutt fikk jeg min vilje. Jeg hadde først noen vikariater som pleier på sykehjem. Etter en stund fikk jeg jobb på Vinmonopolet. Da jeg begynte i jobben sa legene at det var fint så lenge jeg klarte det. Hva de la i det var ikke til å misforstå. Jeg kunne ikke regne med å fortsette der i fremtiden. Det skinte tydelig igjennom i hva de sa. Men årene gikk og jeg stod i jobben. Jeg fikk også sentrale tillitsverv i fagforeningen og tok universitetstfag på kveldstid.

Slik gikk årene, måned for måned, uke for uke, dag ut og dag inn. Kom meg opp om morgenen, dro på jobben, og var der til arbeidstids slutt. Opplevde det som meningsfullt og stimulerende. Iløpet av de 20 årene jeg var ansatt hadde jeg nesten ikke sykefravær. Jeg gikk på jobb, uansett forkjølelse og annet. Også min fritid ble aktiv på grunn av jobben. Jeg var medlem av Cinemateket og gikk hyppig der for å se filmer. Ved siden av det gikk jeg jevnlig i teatret i mange år. Kjøpte halvårskort på Nationaltheatret og så forestillinger omtrent hver uke. I tillegg gjorde jobben meg keen på mat og drikke, og det tok ikke lang tid før jeg begynte å lage mat selv. Kjøpte kokebøker og studerte de samt eksperimenterte på kjøkkenet. Det ble mange fine kvelder på den måten. Kvelder som jeg ser tilbake på med glede.

For å holde meg faglig oppdatert leste jeg faglitteratur om øl, vin og brennevin systematisk. Kjøpte bøker i bokhandlere i byen. Etter kun noen få år hadde jeg skaffet meg en anseelig samling. En til to kvelder i uka satte jeg meg ved spisebordet i stua og leste i bøkene. For å utvide læringen deltok jeg regelmessig på smakinger av øl, vin og brennevin. Det var midt i blinken for at jeg skulle kunne være faglig oppdatert. Omtrent hver uke gikk jeg på smakinger. Gjorde det i mange år og fikk etterhvert inngående kjennskap til en rekke produsenter og deres produkter. Videre diskuterte jeg fag med erfarne folk i bransjen. Kunnskapen og innsikten de hadde var gull verdt. Jeg likte veldig godt å gå på smakingene. Det faglige og sosiale utbyttet motiverte meg, og det bidro til å gjøre gjorde jobben spennende.

Slik var det altså da jeg jobbet på Vinmonopolet. At jeg skulle få så stort utbytte av jobben hadde jeg ingen anelse om da jeg begynte der. Jeg satset på jobb fordi jeg ville unngå å bli avhengig av behandlingssystemet. Jeg ville ha en fremtid. Og det fikk jeg. Men ikke bare det. Jeg fikk et helt liv. Da jeg for 11 år siden ble friskmeldt av min lege på Furuset distriktspsykiatriske senter sa han at i mitt tilfelle er det nesten ingen som klarer det, men at jeg hadde klart det. Han mente at årsaken var at jeg hadde jobbet i mange år, noe som ga meg en strukturert hverdag. Det er derfor et tankekors at hvis jeg hadde lyttet til legenes klare anbefaling om uføretrygd er det høyst usikkert om jeg ville vært frisk i dag. Men jeg ble altså frisk. Og det ble jeg fordi jeg trosset dem. Jeg oppnådde det jeg ville med både å fullføre utdannelsen og så få meg jobb, noe de mente at jeg ikke ville klare.

Nå står jeg i en ny valgsituasjon. I snart to år har jeg trappet ned på medisinene. Jeg har gjort det på egenhånd. På nytt trosser jeg legene. Alle årene jeg tok medisinene gjorde de meg redusert. Jeg ble sløvet ned, hadde stort søvnbehov, la kraftig på meg, og var plaget av hyppige angstanfall. Hadde også lese- og konsentrasjonsvansker, men klarte likevel å ta fag på universitetet. Husker tydelig hvor krevende det var da jeg tok fagene. Sloknet stadig på lesesalen og under forelesningene. Det var et jævla slit for å si det rett ut, men jeg fikk gode karakterer på eksamen og har et bra vitnemål i dag.

Nedtrappingen av medisinene var ikke planlagt. Det bare ble slik. Begynte med at jeg hoppet over en dag i uka med å ta medisinene. Etter en stund hoppet jeg over flere dager. Så tok jeg de ett par ganger i uka. Og så en dag i uka. Etter jul tok jeg de kun sporadisk. Nå har jeg ikke tatt noen på ett par måneder. Så langt har det gått fint. Jeg merker ingen form for mental ustabilitet. Tvert om føler meg mer opplagt enn før og har fått større aktivitetsnivå, og livslysten er blitt sterkere. At det har gått fint til nå er ingen garanti for at det vil fortsette slik. Det er en risiko for at jeg kan bli syk, men den risikoen tar jeg med åpne øyne. Jeg trosser altså legene på nytt. Og jeg gjør det med viten og vilje.

De senere årene har kritikken mot medisiner innen psykiatrien økt veldig. Stadig flere forskere og fagfolk mener at medisiner ikke er egnet som behandling, men tvert om er skadelig. Nyere forskning har vist at medisiner skader hjernen mer enn tidligere antatt. Enkelte medisiner som man trodde var presise og ufarlige er blitt forbudt i flere land fordi de har vist seg å være dødelige. I Norge er noen slike medisiner fortsatt lovlige og brukes i behandling, selv om det er dokumentert at de er dødelige. Men det generelle bildet er at fokuset er iferd med å dreie bort fra medisiner og over på ikke-medikamentell behandlig. Endringene som nå skjer er såpass omfattende at hele fagfeltet står foran et paradigmeskifte.

Hvor veien går videre for meg vet jeg selvsagt ikke i skrivende stund. Jeg ble frisk fordi jeg ikke lyttet til legenes klare anbefaling om uføretrygd. De tok veldig feil, noe som kunne ha gitt alvorlige konsekvenser for meg. Jeg kan bare prise meg lykkelig over at jeg trosset dem. Når jeg ser tilbake på dette står det klart for meg at det som gjorde utslaget var min natur. Allerede som ung opponerte jeg mot autoriteter som sa at sånn og sånn måtte jeg gjøre ting. Da jeg gikk på skolen fikk jeg stadig anmerkninger og nedsatt karakter i orden og oppførsel fordi jeg ikke gjorde som lærerne sa. Da jeg tjenestegjorde i militæret fikk jeg påpakninger av befalet fordi jeg ikke adlød dem slik de ville at jeg skulle gjøre. Og da jeg var student på universitetet sa jeg ofte professorene midt imot under forelesningene. Jeg har alltid fulgt min egen vilje, uavhengig av hva andre mener og sier, og gjort det jeg mener er rett og riktig. Kall det gjerne å være trassig og gjenstridig, men det reddet meg iallfall da jeg virkelig trengte det. Og nå føler jeg meg ikke overbevist om at legene har rett i at jeg må ta medisiner livet ut. Jeg kan lytte til dem når de gir sine vurderinger og råd. Men det er jeg som bestemmer. Jeg tar alle avgjørelsene. Også om medisiner. Fordi det er mitt liv, som jeg skal leve.

 

 

 

Din veg

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

- Olav H. Hauge 

 

 

6. nov, 2018

 

"Fun is the one thing that money can´t buy"

- Lennon/McCartney

 

 

 

 

 

 

"Kan du ikke ta med deg albumet og spille det for oss en dag? Og fortelle om både det og om ungdomsopprøret på 60-tallet? Slik du har fortalt om det til meg nå?" sa Marit og kikket på meg. "Det kan jeg godt gjøre," svarte jeg. Vi stod ved inngangen til kjøkkenet på aktivitetssenteret 31 B og pratet sammen. Jeg hadde fortalt henne om hva Beatles albumet Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band betydde for meg, at jeg ofte lyttet på albumet, samt hadde lest mye om det i musikkblader. Marit var den daglige lederen for 31 B. Hun var også vokalist i bandet Parfyme. Selv om det er lenge siden nå husker jeg Marit tydelig. Hun var den drivende sjelen på 31 B dengang. Stod fullt og fast på oss brukeres side. Skrev allmøte-brev til psykiatere om at vi ikke er grønnsaker men mennesker, og hun stilte alltid opp når vi ba henne om det.

Det var på midten av 90-tallet og jeg var ofte innom aktivitetssenteret dengang. Når jeg var der likte jeg å prate med Marit. Hun tok seg som regel tid til å prate med meg og de andre brukerne, selv om hun hadde nok av gjøremål. Det ble dessverre ikke noe av at jeg spilte Sgt. Pepper´s på 31 B og fortalte om albumet og ungdomsopprøret. Hvorfor vet jeg ikke. Det bare ble slik. Men senere skulle jeg helt uventet få samme oppfordring igjen. Det var høsten 2018. Altså mer enn 20 år siden praten med Marit. Jeg hadde fått praksisplass som erfaringskonsulent i Bydel Gamle Oslo. En dag på jobben ba min sjef meg om å ta turen til 31 B for å delta på et allmøte som observatør. Jeg dro ned til Grønlandsleiret der aktivitetssenteret ligger, midt mellom butikker som selger spennende og rare ting, hamburger- og kebabsjapper, trivelige cafeer og brune puber, nattklubber, sagnomsuste Lompa, alternative teatre og kunstgallerier, og kirker.

31 B er et godt sted for folk i psykiatrien. Der kan man stikke innom for en kopp kaffe eller te samt uformell prat, spise hjemmelaget mat, lese aviser og blader, spille bordtennis og biljard, og omgås mennesker som bryr seg om en. Stedet har både rammeverksted for bilder og malerier, sykkelverksted, danserom, og lydrom for de som ønsker å spille. Det er ingen terapi der. Slik fungerer 31 B som en oase av frihet og kultur for alle i psykiatrien som trenger det. Og det gjør de jo, slik jeg også gjorde det på 90-tallet. For de er mennesker som deg og meg, som trenger omtanke og varme, og som har mye å gi. De lever vanlige hverdagsliv, dyrker sine interesser, og har drømmer og håp for fremtiden. 

Jeg kom frem og ringte på døra. En mann jeg ikke kjente lukket opp for meg. "Hei! Jeg er Morten! Jeg skal være med på allmøtet deres som observatør. Min sjef avtalte det med deres daglige leder Morten Bull," sa jeg. Han smilte bredt og sa: "Velkommen, Morten! Bare stig på!" Jeg fulgte etter ham inn i lokalet. Det var slik jeg husket det fra 90-tallet, med det digre langbordet i massivt treverk der brukerne og de ansatte spiste sine måltider og hadde husets allmøter, det store biljardbordet, bordtennisbordet, grønne potteplanter som var plassert rundt omkring, det store kjøkkenet, og sofagruppen ved stereoanlegget. Men det hang flere malerier på veggene enn sist jeg var der. De var malt av brukerne. Flotte malerier med ulike motiver og fine farger. Jeg la straks merke til atmosfæren. En behagelig atmosfære av ro, vennlighet og åpenhet. Jeg hilste på de som var der, både brukerne og de ansatte. Kjente noen av de igjen. Det ble et hjertelig gjensyn.

Etter en liten stund skulle allmøtet begynne. Vi satte oss rundt langbordet. Morten var møteleder. Han er også husets daglige leder. En jovial fyr med rufsete grått hår og grov skjeggbust, glimt i øyet og smilet stadig på lur. Sakslisten ble gjennomgått punkt for punkt. Til slutt var ordet fritt. Jeg rakte hånda i været og fikk ordet. Fortalte litt om da jeg brukte 31 B på 90-tallet, og om praten som jeg hadde hatt med Marit om Sgt. Pepper´s albumet. Alle rundt bordet lyttet oppmerksomt. Da jeg var ferdig med å fortelle utbrøt han som satt ved siden av meg: "Men kan du ikke ta med albumet og spille det for oss? Fortelle om det og om ungdomsopprøret på 60-tallet?" Jeg svarte at det ville jeg gjerne gjøre. Etter litt prat rundt bordet avtalte vi en kveld da jeg skulle komme og gjøre det. Så var møtet over. Jeg takket Morten for at jeg fikk være med, tok på meg lærjakka og six-pencen, og gikk mot utgangen.

Ute var det blitt mørkt. Jeg ruslet mot T-banestasjonen. Tenkte på møtet som hadde vært. Folk passerte meg hastig på fortauet, biler og busser suste forbi på gata, skarpe neonlys skinte i den våte asfalten, lukten av stekt kjøtt og krydder fra kebabsjappene drev i lufta, og musikk dundret fra pubene. Mens jeg ruslet slo det meg at det er nettopp dette som er det bærende temaet på Sgt. Pepper´s albumet. Om hverdagsliv, opprør og frihet, vennskap og kjærlighet, byens pulserende gateliv, hvor viktig kunst og musikk er for oss, og at vi alle er vanlige mennesker som trenger hverandre.

Dagene rullet avsted og jeg var på kontoret. Så kom endelig kvelden da jeg skulle til 31 B. Jeg la cd-en i jakkelomma, åpnet døra og gikk ned trappa til utgangsdøra. På vei ned mot byen nynnet jeg på She´s Leaving Home. Jeg gledet meg til kvelden og hadde en god følelse. Da jeg kom frem til aktivitetssenteret så jeg at mange hadde innfunnet seg. Jeg hilste på alle sammen. Etter en liten stund grep Morten ordet og sa at kveldens tema var Beatles og ungdomsopprøret på 60-tallet. En av de som var der sang strofer fra låta A Hard Days Night med en flott stemme. De som satt rundt ham lyttet og smilte. Jeg pratet med ham da han var ferdig med å synge. En artig fyr full av livslyst og sprudlende humør. Han hadde store kunnskaper og fortalte om både Beatles og rock n´ roll, samt om ting han hadde opplevd i sitt liv. Etter at jeg hadde pratet med ham signaliserte Morten at nå var det min tur.

Jeg stilte meg ved langbordet og begynte å fortelle om 60-tallet. At det var en brytningstid der mange frø ble sådd, borgerrettsbevegelesen i USA, studentopprøret i Paris, motstanden mot Vietnam-krigen, frihetslengsel og eksperimentering, ungdomsopprøret mot den borgelige korrektheten, Beatlemania, og om albumet Revolver som dannet opptakten til Sgt Pepper´s. Da jeg så begynte å fortelle om Sgt. Pepper´s ble det helt stille i lokalet. Stemningen var til å ta og føle på. Jeg fortalte om innspillingen av i Abbey Road Studios, at Beatles ønsket å pløye helt ny mark, at teknikere og musikere ble hyret inn, at albumet opprinnelig var ment å skulle handle om barndommen til Beatles-gutta men at det gradvis vokste frem til å bli et konseptalbum, og at albumets tema er en konsert i en park der låtene handler om idealene for ungdomsopprøret.

"Første låta som dere får høre er She´s Leaving Home," sa jeg. "Den åpner med harper, noe som var banebrytende nytt innen rock n´ roll dengang. Nesten som en musikalsk revolusjon, for å si det sånn. Lyrikken på låta er poetisk. Den handler om ei ung jente som forlater sitt barndomshjem og deretter møter en mann på motorveien. Så drar hun avsted med ham for å finne frihet." Jeg gikk bort til stereoanlegget og satte på albumet. She´s Leaving Home fløt ut fra høytalerne. Det var som om ånden til John, Paul, George og Ringo hang i lokalet. Da låta hadde spilt ferdig fortalte jeg videre om Sgt. Pepper´s. At albumet er musikk ment å bli lyttet til, akkurat slik som med klassisk musikk. Jeg sa at albumet fanget tidsånden på en måte som trolig aldri vil bli gjentatt, at det regnes som kunst, og at det er et vannskille innen rockens og popens historie.

Den neste låta som skulle spilles var A Day In The Life. Jeg fortalte at låta er ei av de viktigste innen rockens historie, at John og Paul skrev den sammen, at lyrikken er psykedelisk, at London Symphony Orchestra spiller de to orkester crescendoene med Paul som dirigent, og om den legendariske piano akkorden som avslutter låta. Da jeg hadde gjort det gikk jeg bort til streoanlegget og trykte på play. På nytt ble det helt stille i lokalet. A Day In The Life fylte hele 31 B med tidsånden fra 60-tallet, og jeg kunne jeg se at flere smilte.

Da låta var ferdig spilt klappet alle. Flere av brukerne reiste seg og kom bort til meg. "Takk for at du gjorde dette for oss, Morten!" sa en. "Dette var skikkelig bra!" sa en annen. "Kan du ikke komme til oss en annen gang og fortelle mer om Beatles?" spurte en tredje. Jeg kikket på Morten, som kikket tilbake på meg. Han sa at hvis det var greit for meg kunne det absolutt la seg gjøre. Jeg tenkte raskt og foreslo å komme igjen og da fortelle om rockens fødsel på 50-tallet. "Det høres veldig ålreit ut!" sa han.

På hjemveien hadde jeg en god følelse inni meg. Vennligheten og imøtekommenheten som jeg var blitt tatt imot med på 31 B hadde rørt meg. Ett par dager senere ringte jeg Morten for å høre hvordan det lå an. Han sa at de skulle ha "åpen-mikrofon" kveld den første mandagen i desember. Vi avtalte at jeg skulle komme da. Jeg foreslo å spille ei låt av Chuck Berry og to låter av Beatles. Han svarte at det hørtes fint ut. Kvelden kom og jeg dro ned til byen. Da jeg var fremme på 31 B så jeg at mange av de som hadde vært der forrige gang var der denne kvelden også, men i tillegg noen andre. Morten hadde på forhånd bedt meg om å bruke noe mer tid på å fortelle da brukerne ønsket det. Han presenterte meg for de tilstedeværende og sa at jeg skulle fortelle om rockens fødsel på 50-tallet, samt om Beatles albumet Rubber Soul. Jeg fikk ordet og begynte å fortelle. Akkurat som sist gang ble det helt stille i lokalet.

Jeg fortalte om school balls i USA der bandene begynte å spille hardere beat, om det gryende ungdomsopprøret, om filmen Rebel Without a Cause med James Dean og Natalie Wood som utløste ramaskrik og opphetet diskusjon i media, om artister som Little Richard, Fats Domino, The Everly Brothers, Bill Haley, Chuck Berry, og fremfor alt om Elvis Aron Presley. Jeg fortsatte med å fortelle. Om at rocken ble vurdert som såpass farlig at plateindustrien i USA prøvde å kvele sjangeren allerede i fødselen, at de opprinnelige rocke artistene ble ersatttet med pene og pyntelige artister som spilte harmløs pop, at det var kun på noen få klubber i Liverpool og Hamburg at folk lyttet på rockeband, og at Beatles ble omtalt som "the bottom group that nobody wanted" fordi de insisterte på å spille hard rock n´ roll, men at bandets enorme suksess reddet rocken fra å dø.

Morten stod klar ved stereoanlegget og jeg nikket til ham. Han satte på første låt, som var Rock And Roll Music av Chuck Berry. Den var ment å skulle gi en følelse av musikken dengang, samt av tidsånden på 50-tallet. Da låta var ferdig spilt fortalte jeg videre om Beatles albumet Rubber Soul. At albumet var en "take off" i bandets sound, og at musikken på det var så kompleks at den var vanskelig å spille live fra en scene. På ny nikket jeg til Morten og han satte på Drive My Car. Igjen var det som om ånden til John, Paul, George og Ringo hang i lokalet. Da Drive My Car tonet ut klappet alle. Den andre låta på albumet som skulle spilles var Norwegian Wood. Jeg fortalte at låta ble forbudt på BBC umiddelbart da albumet ble sluppet fordi lyrikken ble oppfattet for å være farlig. Morten satte på låta. Det var som om John Lennon selv var tilstede sammen med oss og sang, og at George Harrison spilte indisk sitar. Låta tonet etterhvert ut og så var det hele over.

Morten sa høyt slik at alle kunne høre det at jeg ville komme til 31 B igjen for å fortelle mer om rocken, og han kikket lurt på meg. Jeg svarte med å si at jeg kunne fortelle om Bob Dylan neste gang. At det var han som bragte poesien inn i rocken, og trekke linjene fra Walt Whitman som la grunnlaget for moderne amerikansk poesi. Han smilte og sa at det ville være flott. Flere av brukerne utbrøt: "Ja! Fortell om Bob Dylan og amerikansk poesi neste gang!" Jeg sa til dem at det ville jeg gjøre.

Morten og jeg vekslet noen ord. Jeg pratet også med noen av brukerne. En av de fortalte meg at han skrev dikt. Så sa jeg hade til alle som var der, tok på meg lærjakka og six-pencen, og gikk ut på gata. Ute på det våte fortauet stappet jeg pipa med god Virginia tobakk, strøk en fyrstikk og fyrte opp. Og med pipa i munnviken ruslet jeg glad til T-banestasjonen mens jeg nynnet på A Day In The Life.

 

 

 

She´s Leaving Home

Wednesday morning at five o'clock as the day begins
Silently closing her bedroom door
Leaving the note that she hoped would say more
She goes downstairs to the kitchen clutching her handkerchief
Quietly turning the backdoor key
Stepping outside she is free

She (We gave her most of our lives)
Is leaving (Sacrificed most of our lives)
Home (We gave her everything money could buy)
She's leaving home after living alone
For so many years (Bye bye)

Father snores as his wife gets into her dressing gown
Picks up the letter that's lying there
Standing alone at the top of the stairs
She breaks down and cries to her husband "Daddy our baby's gone
Why would she treat us so thoughtlessly?
How could she do this to me?"

She (We never thought of ourselves)
Is leaving (Never a thought for ourselves)
Home (We struggled hard all our lives to get by)
She's leaving home after living alone
For so many years (Bye bye)

Friday morning at nine o'clock she is far away
Waiting to keep the appointment she made
Meeting a man from the motor trade

She (What did we do that was wrong)
Is having (We didn't know it was wrong)
Fun (Fun is the one thing that money can't buy)
Something inside that was always denied
For so many years (Bye bye)

She's leaving home
Bye bye

- Lennon / McCartney

 

 

 

Nettsider:

 

Aktivitetssenteret 31 B (Oslo Kommune):

https://www.oslo.kommune.no/helse-og-omsorg/psykisk-helse/aktivitetshus/aktivitetssenteret-31-b/#gref

 

Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band (The Beatles com):

https://www.thebeatles.com/album/sgt-peppers-lonely-hearts-club-band

 

Rubber Soul (The Beatles com):

https://www.thebeatles.com/album/rubber-soul

 

The 50s: A Decade of Music That Changed the World (Rolling Stone Magazine):

https://www.rollingstone.com/music/music-features/the-50s-a-decade-of-music-that-changed-the-world-229924/ 

 

 

 

17. okt, 2017

 

"I think if you don't have some obsession in your life, you're dead."

- Neil Young

 

 

 

 

 

 

Jeg bodde på Louisesgate Ettervernshjem i to år. Det var etter min andre psykose, som var svært tung og traumatisk. Først ble jeg innlagt på Gaustad Sykehus der jeg var i tre uker. Deretter var jeg tre måneder på daværende Lien Psykiatriske Behandlingssenter, som lå rett ved Vår Frelsers gravlund. Det var en stor og rød mursteinsbygning som lå i et veikryss rett ved St. Hanshaugen. Da jeg flyttet inn var jeg i slutten av 20-årene. Fylte 30 mens jeg bodde der og var den nest eldste beboeren dengang. Bussholdeplassen lå like ved. Det gorde også et vertshus der jeg ofte var innom og tok en øl. Jeg likte at ettervernshjemmet var sentralt plassert i byen fordi da var det lett tilgang for meg til sentrum, noe jeg benyttet meg av.

Ettervernshjem var bofellesskap for folk som skulle bringes tilbake til en normal hverdag etter å ha vært innlagt på psykiatrisk sykehus. Formelt sett ble de drevet av Kirkens Bymisjon, men det var ingen forkynnelse der. Staten og kommunen finansierte ettervernshjemmene. Fagpersonale spesialisert innen psykiatri var tilstede døgnet rundt og stod for den daglige driften. Jeg husker ikke eksakt hvor mange som bodde der dengang, men ett sted mellom tyve og tretti beboere må det ha vært. Huset var på fire etasjer etter det jeg husker. Det var korridorer i hver etasje med hybler, samt felleskjøkken i hver korridor. En diger TV-stue og røykerom var nede i kjelleretasjen. En liten men trivelig hage var det også.

Da jeg flyttet inn på ettervernshjemmet, eller bare Louisesgate som vi beboerne kalte det, fikk jeg en liten men fin hybel. Jeg fikk ikke velge hybel selv, slik som da jeg noen år tidligere flyttet inn på Tåsen Ettervernshjem, men det gjorde meg ikke noe. Hybelen hadde eget baderom og toalett, en treseng som fungerte som sofa på dagtid, et stort trebord til sengen, samt en skrivepult og stol. Det var ikke store plassen, men greit nok for meg. Jeg ble raskt kjent med de andre beboerne da jeg flyttet inn. Opplevde de som fine mennesker og lærte å sette pris på de. De hadde enten jobb eller var i utdanning. Selv jobbet jeg på Vinmonopolet.

De første månedene jeg bodde på ettervernshjemmet var jeg deprimert (depresjon er en vanlig reaksjon etter psykose), men heldigvis klarte jeg litt etter litt å komme ut av depresjonen. Den viktigste grunnen til at jeg klarte det var jobben som jeg hadde på Polet. Den gjorde at jeg var i aktivitet iløpet av dagen og sirkulerte i et miljø med friske og oppegående mennesker. Den andre grunnen var at jeg fikk venner på Louisesgate. En av de ble jeg bestevenn med. Gunnar het han og var noen år yngre enn jeg. Selv om han var noen år yngre var vi fullt ut på bølgelengde med hverandre og kommuniserte bra. Han gikk på daværende Oslo Tegne- og Maleskole for å utdanne seg til å bli kunstner. Jeg husker ham som en klok, kunnskaprisk, morsom, omtenksom og varm fyr. I tillegg var han uvanlig moden og reflektert for alderen.

Gunnar og jeg traff hverandre på en grillfest i hagen til Lien Psykiatriske Behandlingssenter en solrik sommerdag. Vi fant tonen umiddelbart og etter grillfesten hang vi sammen omtrent hver dag. Noe av det vi gjorde var å gå på Blue Monk i helgene. Det likte vi begge veldig godt å gjøre. Blue Monk var en brun klubb der lokale band spilte i helgene, hadde billig øl i baren, biljard, man traff hyggelige folk der, og mange pene jenter som man kunne flørte eller rote litt med. Noe annet vi gjorde var å sitte på hyblene til hverandre og prate. Som nevnt kommuniserte Gunnar og jeg bra og praten mellom oss fløt lett. Vi pratet om alt mulig. Selvsagt pratet vi mye om det vi sleit med og hvordan vi opplevde psykiatrien. Men vi pratet også om andre ting som vi var opptatt av og interessert i.

Når vi satt på hyblene til hverandre drakk vi alltid svart kaffe. Både Gunnar og jeg hadde hver vår kaffetrakter på våres hybler. Av og til hendte det at vi ikke hadde kaffe og var blakke. Da snek vi oss inn på personalets kjøkken og stjal en pose Evergood filterkaffe der. Heldigvis ble vi aldri tatt. I tilfelle kunne vi fått trøbbel. Som regel gikk det mye kaffe med på disse ettermiddagene og kveldene som vi hadde sammen. Te drakk vi nesten ikke, men innimellom åpnet vi ei flaske vin og delte den. I tillegg til kaffe gikk det i rullings. Vi røkte Tidemanns Gul Mixture 3 begge to. Både han og jeg røkte tett, så det kunne ble temmelig røykfylt på hyblene våres noen ganger.

Utover kaffe og rullings lyttet vi mye på musikk. Vi hadde egne stereoanlegg på våres hybler, og vi delte mye den samme musikksmaken. Gunnar spilte i band, så han kunne derfor mye om musikk. Langt mer enn det jeg kunne. Utover å lytte til musikk hendte det også at vi leste dikt av både norske og utenlandske poeter for hverandre. Når vi satt på våres hybler pratet vi ofte om albumene som vi lyttet på. Vi diskuterte også som regel lyrikken. En artist som stadig gikk igjen var Neil Young. Jeg hadde noen album med ham. Gunnar hadde neste alle. Han fikk meg til å lytte på album som After the Gold Rush, Harvest, Zuma og Rust Never Sleeps. Mens jeg bodde på Louisesgate ble Sleeps With Angels sluppet. Jeg kjøpte albumet, men kan ikke huske om Gunnar gjorde det.

"Se her nå, Morten! Les lyrikken mens du lytter til musikken! Dette er rett og slett et jævlig bra album!" kunne Gunnar si med et glis når han satte på ett av sine Neil Young album og rakte meg coveret. Han var som et vandrende leksikon når det gjaldt musikken og lyrikken til Neil Young, som til all annen musikk, litteratur og kunst. Å lytte til ham når han fortalte åpnet flere dører for meg til musikkens, litteraturens og kunstens verden. I tillegg utvidet han min forståelse av poesi. Jeg lærte i det hele tatt mye om litteratur, musikk og kunst av ham. Det er jeg takknemlig for i dag.

Når jeg tenker tilbake på tiden jeg bodde på Louisesgate står ettermiddagene og kveldene da Gunnar og jeg satt på hyblene til hverandre som lyspunkt. De var helt nødvendige lyspunkt i en hverdag som ellers var mørk og vond. Det sier seg selv at når man sliter med ettervirkninger av psykose og er inne i en tung depresjon så trenger man lyspunkt, ellers vil man ikke overleve bokstavelig talt. Gunnar og jeg ga hverandre lyspunkt.

 

 

 

Love To Burn

Late one night I was walking
in the valley of hearts.
A spirit came to me and said:
You gotta move to start
You gotta take the first step
You gotta crawl to be tall
And then she me told something,
something that
I'll never forget.

You got love to burn.
You better
take your chance on love.
You got to let your guard down
You better take a chance,
A chance on love.
Take chance on love
On love.

In the valley of hearts there's
a house full of broken windows
And the lovers inside just
quarrel all the time
Why'd you ruin my life?
Where you takin' my kid?
And they hold each other saying:
How did it come to this?

You got love to burn.
You better take your chance
on love.
You got to let your guard down
You better take a chance,
A chance on love.
Take chance on love
On love.

Late one night I was walking
in the valley of hearts.
A spirit came to me and said:
You gotta move to start
You gotta take the first step
You gotta crawl to be tall
And then she me told something,
something that
I'll never forget.

- Neil Young

 

 

 

Nettside:

 

Neil Young (offisiell nettside):

http://www.neilyoung.com/

 

 

 

17. okt, 2017

 

"Some people never go crazy. What truly horrible lives they must lead."

- Henri Chinaski, Barfly

 

 

 

 

"Har du lyst til å bli med ut i kveld, Morten?" spurte Andreas. "Hvor da?" spurte jeg. "Underwater Pub! Ligger rett i nærheten her. Vi kan gå dit og ta ett par øl, om du har lyst," svarte han. "Jaha? Ta ett par øl?" spurte jeg og tenkte. "Ja! Vi må selvsagt ikke fortelle det til personalet. Jeg har vært på puben noen ganger og drukket øl. Det gikk helt fint. Personalet sjekket meg ikke da jeg kom tilbake igjen. Du har lyst på en øl? Også lytte til musikk og kikke på damene? Jeg vet at du har!" sa Andreas og kikket lurt på meg. "Joda, selvsagt har jeg lyst, men hva skjer hvis personalet oppdager at vi har drukket alkohol? Det er jo strengt forbudt?" spurte jeg. "Ikke annet enn at vi får en oppstrammer samt forbud mot å gå ut på kveldstid ett par ukers tid. De er greie og skjønner at vi trenger å komme ut fra dette sterile stedet og gå på pub, kino eller café," svarte han. "Ok! Jeg blir med!" svarte jeg. "Kult!" sa han og smilte.

"Få på deg jakka og skoene så stikker vi," sa Andreas mens han tok på seg jakka. "Jepp!" svarte jeg og gikk mot rommet mitt der jakka og skoene var. "Hei, Fredrik! Morten og jeg stikker ut en tur," sa Andreas til pleieren som kom gående i korridoren. "Hvor skal dere? Og hvor lenge blir dere borte?" spurte han vennlig. "Underwater Pub. Det er operakveld der i kveld," svarte Andreas. "Den er grei! Men ikke noe alkohol og vær tilbake innen midnatt," sa pleieren. "Så klart!" svarte Andreas. "Ha det hyggelig!" sa pleieren og forsvant ned korridoren. "Da stikker vi!" sa Andreas og blunket med det ene øyet til meg. Han begynte å gå ned den knirkende trappa. Jeg fulgte etter ham, spent på hva kvelden ville bringe.

Det var den andre uka jeg bodde på Lien Psykiatriske Behandlingssenter. Tiden i forveien hadde vært traumatisk med innleggelse på Gaustad Sykehus etter en psykose. Det var som om alt rundt meg var tomhet og mørke. Inni meg hadde jeg det veldig vondt. En vedvarende smerte så dyp at den er vanskelig å beskrive. Et tomrom i min sjel som syntes å ingen ende ta, som om livet selv gikk i oppløsning, som om jeg befant meg i helvete. En følelse av at alt var meningsløst hadde satt seg i meg. Det var forferdelig å oppleve. Jeg var levende død, hverken mer eller mindre. Etter oppholdet på Gaustad ble jeg overført til Lien Psykiatriske Behandlingssenter. Jeg visste ikke hvor lenge jeg skulle bli værende på Lien. Alt jeg visste var at jeg strevde med å overleve, dag for dag.

På den tiden fikk jeg mine første suicidale tanker. I førstningen tenkte jeg på det kun sporadisk. Etterhvert vokste tankene til å bli en besettelse. Tanken på å ta mitt liv og slik gjøre ende på smerten virket forlokkende. Men likevel holdt jeg igjen. Jeg hadde håp om at jeg en dag skulle klare å komme ut av det forferdelige som jeg opplevde. Det sies at håpet er det siste som dør. For meg var håpet avgjørende for at jeg overlevde. Lite visste jeg dengang at oppholdet på Lien skulle så et frø inni meg, at frøet skulle vokse til å bli en plante, og at det igjen skulle bidra til at jeg grep livet på nytt. Frøet var Underwater Pub.

"Hva slags musikk spiller de der?" spurte jeg Andreas mens vi trasket i sølen på fortuaet. "Meget bra pop og rock, men i kveld er det opera," svarte han. "Opera?" spurte jeg og kikket nysgjerrig på ham. "Ja! Studenter fra Operahøgskolen synger arier og duetter. Ikke sviskete eller skvipete overhode. Det er faktisk bevegende å høre på," svarte han. "Jasså...? Det høres igrunnen kult ut. Men jeg har aldri opplevd opera på en pub eller bar før," sa jeg. "Vent til du kommer dit, så vil du nok skjønne hva jeg mener. Underwater Pub har sitt helt eget konsept. Det er et godt sted med lun atmosfære, hyggelige folk vanker der, damene er lette å prate med, spennende avkvarie med farlige fisker, sjakkspill som man kan låne. Og! Det er rimelige priser i baren," sa han.

Vi krysset gata og gikk med raske skritt de siste metrene bort til puben. "Stig på!" sa Andreas og holdt døra opp for meg. "Takk!" svarte jeg og gikk inn. Inne var det deilig varme. Behagelig å oppleve etter at vi hadde gått i det kalde vinterværet. Jeg tok et overblikk. Puben var delt i to etasjer og så ut som en liten labyrint. En bred trapp var i midten av lokalet. Bord og stoler var plassert rundt omkring. To barer lå i henholdsvis overetasjen og underetasjen. I underetasjen var det også et stort akvarie med en diger murene. Dempet musikk ble spilt. Lukten av øl, vin og tobakk hang i lokalet. Jeg likte det jeg så og lukten jeg kjente.

Andreas og jeg gikk bort til baren i overetasjen. "Heisann! Hva kan jeg hjelpe dere med?" spurte bartenderen vennlig. "Jeg tar en øl. Hva vil du ha, Morten?" spurte Andreas og kikket på meg. "Tar en øl jeg også," svarte jeg. "Skal bli!" sa bartenderen og tappet skummende øl i to halvlitersglass. Jeg dro opp en seddel fra lommeboka. Andreas gjorde det samme. Baretendern plasserte glassene på disken. Skummet rant nedover på glassene og samlet seg i våte flekker under. "Takk!" sa Andreas og jeg og la sedlene på disken. Så tok vi glassene og gikk ned i underetasjen der vi fant oss et ledig bord.

Jeg tok en slurk av ølen. "Det er ennå en liten stund til når studentene skal opptre. Har du lyst på et parti sjakk imens?" spurte Andreas."Sjakk er aldri feil," svarte jeg. Han nikket og gikk bort til ei hylle der det lå sjakkspill. Da han hadde satt seg igjen rullet vi hver vår rullings og kom igang med partiet. Jeg tok en ny slurk av ølen. Nøt den leskende og lett bitre smaken av byggmalt, bakt eple, sitrus, lyng og humle. Det kjentes godt å være på Underwater Pub den kvelden. Pubens atmosfære gjorde noe med mitt indre. Følelser som var blitt holdt stengt inni meg i mange uker løsnet. Etter alle ukene med opphold på sykehus der stram lukt av medisiner og rengjøringsmidler hang i korridorene virket lukten av øl, vin og tobakksrøyk befriende på meg.

"Haha! Sjakk matt!" utbrøt Andreas med et glis. "Takk for spillet! Du var ikke vanskelig å slå?" sa han og hevet ølglasset for å skåle med meg. Jeg klinket glasset mitt mot hans, og sa: "Jeg er ingen dreven spiller. I tillegg blir jeg distrahert av atmosfæren. Jeg liker veldig godt å være her. Det er som om følelser inni meg frigjøres." "Jeg skjønner godt hva du mener," nikket han. "Dette er jo en helt annen verden enn den vi befinner oss i til daglig. Her er det ingen psykiatere som gransker hjernen din. Ingen lobotomerende medisiner som du må ta. Ingen monoton tilværelse som sløver deg ned. Ingen terapauter som ber deg om å tegne følelsene dine. Ingen nattevakt som sier at nå må du i seng. Ingenting av det. Her er liv og frihet!"

Han drakk ut ølen i glasset. "Vil du ha en ny øl?" spurte han og reiste seg fra bordet. "Jeg skal iallfall ha." "Kjøp en til meg også," svarte jeg og rakte ham noen mynter. "Jeg sitter her og holder av bordet mens du er i baren." Han tok imot myntene og forsvant opp trappa. Mens jeg satt der kikket jeg meg rundt i lokalet. Det var kommet mye folk nå. Praten summet og stemningen var lett. Folk smilte og latter runget. Jeg misunte at de kunne ha en slik fin kveld sammen med hverandre uten dyp smerte og følelsen av tomhet og forlatthet. En kvinne ved ett av nabobordene kikket på meg i noen sekunder. Våre blikk møttes og hun smilte. Så fortsatte hun å prate med de andre som satt ved bordet hennes. Det var som om hun slo meg med en slegge. Jeg følte meg fullstendig på bånn, hjelpeløs og forlatt. Selv om hun satt noen få meter fra meg lå det en avgrunn mellom oss. En avgrunn som skilte livet fra døden. Det var slik jeg følte det, og jeg tenkte at resten av mitt liv var ødelagt.

"Hei! Er du trist?" hørte jeg at en stemme sa. Det var Andreas. Han hadde kommet tilbake med to nye øl. "Jeg ser på folka her og tenker noen tanker," svarte jeg. "Helt greit det. Jeg tror jeg skjønner hva du tenker," sa han og satte begge ølene på bordet. Jeg tok opp tobakkspakka og rullet meg en ny rullings. "Vil du tilbake til Lien igjen? Vi kan godt gå hvis du ikke ønsker å være her lenger," sa han. "Nei, jeg vil være her. Ble bare grepet av sorg nå. Vanskelig å forklare," svarte jeg. "Javel. Vi kan prate om det i morgen, hvis du har lyst," sa han.

Vi ble sittende og prate sammen noen minutter. Så hørte jeg vakker sang. Operastudentene var gått igang med kveldens synging, som virket bevegende. Syngingen var som en sommerfugl som fløy rundt i lokalet og satte seg på meg, som at en kvinne strøk mitt kinn varsomt, og at hun tok min hånd og sa: "Kom, venn! Nå går vi hjem!" Og der og da brast noe inni meg. "Jeg har ikke hørt dette før?" spurte jeg Andreas. "Hva synger de? Det er utrolig vakkert!" "Det er en duett fra Bizets Perlefiskerne. Meget berømt duett. La oss lytte til den. Vi kan prate etterpå," svarte han. Jeg nikket. Syngingen fortsatte, og jeg kunne se at alle ved bordene rundt meg lyttet nøye. Da duetten var ferdig sunget brøt applausen løs. Folk klappet og jublet. Noen plystret. Så ble det stille og en arie ble sunget. "Lytt! Det er fra Puccinis Tosca," hvisket Andreas til meg over bordet og smilte. Og jeg lyttet.

Kvelden fortsatte med synging, øl og rullings. Tiden nærmest fløy avsted. Med ett sa Andreas: "Nei! Nå må vi jammen se å komme oss tilbake. Klokka nærmer seg midnatt." "Jøss! Gjør den det?" utbrøt jeg forbauset og kikket på armbåndsuret. Han drakk ut ølen og reiste seg. "Hvis vi går nå har vi tid til en kort rusletur i gatene her. Det trenger vi for å dempe lukten av øl. Vi lukter jo øl nå og personalet må ikke ferske det," sa han. "Greit!" svarte jeg og tok på meg jakka. Da vi kom ut var det blitt mørkt. Det sluddet og de skarpe neonlysene glinset i asfalten. Vi fyrte opp hver vår rullings. Så begynte vi å gå. "Dette var en fin kveld," sa jeg. "Takk for at du tok meg med!" Andreas dultet meg kameratslig i skulderen: "Ingen årsak! Jeg tenkte at vi begge hadde godt av å komme oss ut litt." "Det var riktig tenkt," sa jeg.

Vi ruslet videre nedover gata. Luften var kald og frisk. Himmelen var innhyllet i et mørke som virket uendelig. "Har du noengang tenkt over at kunst faktisk er livsnødvendig for oss mennesker? At vi ikke kan leve uten?" spurte Andreas og tok et dypt drag av rullingsen. "At vi ikke kan leve uten kunst? Den må jeg tygge litt på," sa jeg og tenkte på hva jeg skulle svare ham. "Ja, slik som nå i kveld. Opera er jo en kunstform, slik øvrig klassisk musikk er det. Diktning er også kunst. Og selvsagt billedkunst. Har du tenkt over at kunst ikke er til kun adspredelse eller underholdning, men til noe langt mer omfattende?" utdypet han. Vi fortsatte med å rusle nedover gata, men etter noen få meter stoppet han meg. "Tenk etter hva du følte i kveld da du lyttet til syngingen på Underwater. Syngingen gjorde noe med deg? Ikke sant?" spurte han og kikket granskende på meg. "Ja, jeg følte frihet. Det var som om syngingen løftet mitt indre slik at jeg fikk det lettere og bedre, om du forstår?" svarte jeg. "Ja, jeg forstår," sa han. "Jeg opplevde det samme selv. Kunst forløser noe inni oss, så fremt vi er mottakelige for det, slik som med operaen vi lyttet til i kveld." "Jeg trenger å bli forløst. Har det helt jævlig inni meg, men syngingen lindret det noe," sa jeg. "Fint!" sa Andreas. "Vi kan prate mer om det i morgen. Nå må vi tilbake til Lien. Klokka er blitt mange." "Takk for at du gjorde dette," sa jeg. "Takk for at du ble med," svarte han. Så snudde vi oss og ruslet tilbake til Lien.

Dette var den første kvelden vi var på Underwater Pub. Siden skulle det bli flere. Det ble til at vi dro på puben omtrent hver onsdag for å lytte til operastudentene. Videre begynte Andreas og jeg å gå på puben i helgene også. Selv om vi drakk øl og vin på puben ble vi aldri ferska av personalet på Lien. Vi var svært påpasselige med å ikke drikke for mye. Dessuten tok vi alltid en rusletur i nærområdet etter at vi hadde vært på puben for å kvitte oss med noe av øldunsten. Når jeg tenker tilbake på det nå står kveldene på Underwater Pub for meg som avgjørende for at jeg kom meg videre. Jeg var låst fast i en smertefull tilværelse med tung depresjon, medisiner, terapi, samt følelsen av at livet mitt var ødelagt. Men Underwater Pub sådde altså et frø inni meg som skulle vokse. Frøet som ble sådd bidro til at jeg fattet håp om at jeg en dag skulle klare å vende tilbake til en normal hverdag. Jeg ville jo hjem til menneskene. Og det klarte jeg til slutt.

 

 

 

Barfly

Jane, who has been dead for 31 years,
never could have
imagined that I would write a screenplay of our drinking
days together
and
that it would be made into a movie
and
that a beautiful movie star would play her
part.

I can hear Jane now: “A beautiful movie star? oh,
for Christ’s sake!”

Jane, that’s show biz, so go back to sleep, dear, because
no matter how hard they tried they
just couldn’t find anybody exactly like
you.

and neither can
I.

- Charles Bukowski

 

 

 
Nettside:
 
 
Underwater Pub (Oslo Pub Guide):