17. okt, 2017

Kveldene på Underwater Pub

 

"Some people never go crazy. What truly horrible lives they must lead."

- Henri Chinaski, Barfly

 

 

 

 

"Har du lyst til å bli med ut i kveld, Morten?" spurte Andreas. "Hvor da?" spurte jeg. "Underwater Pub! Ligger rett i nærheten her. Vi kan gå dit og ta ett par øl, om du har lyst," svarte han. "Jaha? Ta ett par øl?" spurte jeg og tenkte. "Ja! Vi må selvsagt ikke fortelle det til personalet. Jeg har vært på puben noen ganger og drukket øl. Det gikk helt fint. Personalet sjekket meg ikke da jeg kom tilbake igjen. Du har lyst på en øl? Også lytte til musikk og kikke på damene? Jeg vet at du har!" sa Andreas og kikket lurt på meg. "Joda, selvsagt har jeg lyst, men hva skjer hvis personalet oppdager at vi har drukket alkohol? Det er jo strengt forbudt?" spurte jeg. "Ikke annet enn at vi får en oppstrammer samt forbud mot å gå ut på kveldstid ett par ukers tid. De er greie og skjønner at vi trenger å komme ut fra dette sterile stedet og gå på pub, kino eller café," svarte han. "Ok! Jeg blir med!" svarte jeg. "Kult!" sa han og smilte.

"Få på deg jakka og skoene så stikker vi," sa Andreas mens han tok på seg jakka. "Jepp!" svarte jeg og gikk mot rommet mitt der jakka og skoene var. "Hei, Fredrik! Morten og jeg stikker ut en tur," sa Andreas til pleieren som kom gående i korridoren. "Hvor skal dere? Og hvor lenge blir dere borte?" spurte han vennlig. "Underwater Pub. Det er operakveld der i kveld," svarte Andreas. "Den er grei! Men ikke noe alkohol og vær tilbake innen midnatt," sa pleieren. "Så klart!" svarte Andreas. "Ha det hyggelig!" sa pleieren og forsvant ned korridoren. "Da stikker vi!" sa Andreas og blunket med det ene øyet til meg. Han begynte å gå ned den knirkende trappa. Jeg fulgte etter ham, spent på hva kvelden ville bringe.

Det var den andre uka jeg bodde på Lien Psykiatriske Behandlingssenter. Tiden i forveien hadde vært traumatisk med innleggelse på Gaustad Sykehus etter en psykose. Det var som om alt rundt meg var tomhet og mørke. Inni meg hadde jeg det veldig vondt. En vedvarende smerte så dyp at den er vanskelig å beskrive. Et tomrom i min sjel som syntes å ingen ende ta, som om livet selv gikk i oppløsning, som om jeg befant meg i helvete. En følelse av at alt var meningsløst hadde satt seg i meg. Det var forferdelig å oppleve. Jeg var levende død, hverken mer eller mindre. Etter oppholdet på Gaustad ble jeg overført til Lien Psykiatriske Behandlingssenter. Jeg visste ikke hvor lenge jeg skulle bli værende på Lien. Alt jeg visste var at jeg strevde med å overleve, dag for dag.

På den tiden fikk jeg mine første suicidale tanker. I førstningen tenkte jeg på det kun sporadisk. Etterhvert vokste tankene til å bli en besettelse. Tanken på å ta mitt liv og slik gjøre ende på smerten virket forlokkende. Men likevel holdt jeg igjen. Jeg hadde håp om at jeg en dag skulle klare å komme ut av det forferdelige som jeg opplevde. Det sies at håpet er det siste som dør. For meg var håpet avgjørende for at jeg overlevde. Lite visste jeg dengang at oppholdet på Lien skulle så et frø inni meg, at frøet skulle vokse til å bli en plante, og at det igjen skulle bidra til at jeg grep livet på nytt. Frøet var Underwater Pub.

"Hva slags musikk spiller de der?" spurte jeg Andreas mens vi trasket i sølen på fortuaet. "Meget bra pop og rock, men i kveld er det opera," svarte han. "Opera?" spurte jeg og kikket nysgjerrig på ham. "Ja! Studenter fra Operahøgskolen synger arier og duetter. Ikke sviskete eller skvipete overhode. Det er faktisk bevegende å høre på," svarte han. "Jasså...? Det høres igrunnen kult ut. Men jeg har aldri opplevd opera på en pub eller bar før," sa jeg. "Vent til du kommer dit, så vil du nok skjønne hva jeg mener. Underwater Pub har sitt helt eget konsept. Det er et godt sted med lun atmosfære, hyggelige folk vanker der, damene er lette å prate med, spennende avkvarie med farlige fisker, sjakkspill som man kan låne. Og! Det er rimelige priser i baren," sa han.

Vi krysset gata og gikk med raske skritt de siste metrene bort til puben. "Stig på!" sa Andreas og holdt døra opp for meg. "Takk!" svarte jeg og gikk inn. Inne var det deilig varme. Behagelig å oppleve etter at vi hadde gått i det kalde vinterværet. Jeg tok et overblikk. Puben var delt i to etasjer og så ut som en liten labyrint. En bred trapp var i midten av lokalet. Bord og stoler var plassert rundt omkring. To barer lå i henholdsvis overetasjen og underetasjen. I underetasjen var det også et stort akvarie med en diger murene. Dempet musikk ble spilt. Lukten av øl, vin og tobakk hang i lokalet. Jeg likte det jeg så og lukten jeg kjente.

Andreas og jeg gikk bort til baren i overetasjen. "Heisann! Hva kan jeg hjelpe dere med?" spurte bartenderen vennlig. "Jeg tar en øl. Hva vil du ha, Morten?" spurte Andreas og kikket på meg. "Tar en øl jeg også," svarte jeg. "Skal bli!" sa bartenderen og tappet skummende øl i to halvlitersglass. Jeg dro opp en seddel fra lommeboka. Andreas gjorde det samme. Baretendern plasserte glassene på disken. Skummet rant nedover på glassene og samlet seg i våte flekker under. "Takk!" sa Andreas og jeg og la sedlene på disken. Så tok vi glassene og gikk ned i underetasjen der vi fant oss et ledig bord.

Jeg tok en slurk av ølen. "Det er ennå en liten stund til når studentene skal opptre. Har du lyst på et parti sjakk imens?" spurte Andreas."Sjakk er aldri feil," svarte jeg. Han nikket og gikk bort til ei hylle der det lå sjakkspill. Da han hadde satt seg igjen rullet vi hver vår rullings og kom igang med partiet. Jeg tok en ny slurk av ølen. Nøt den leskende og lett bitre smaken av byggmalt, bakt eple, sitrus, lyng og humle. Det kjentes godt å være på Underwater Pub den kvelden. Pubens atmosfære gjorde noe med mitt indre. Følelser som var blitt holdt stengt inni meg i mange uker løsnet. Etter alle ukene med opphold på sykehus der stram lukt av medisiner og rengjøringsmidler hang i korridorene virket lukten av øl, vin og tobakksrøyk befriende på meg.

"Haha! Sjakk matt!" utbrøt Andreas med et glis. "Takk for spillet! Du var ikke vanskelig å slå?" sa han og hevet ølglasset for å skåle med meg. Jeg klinket glasset mitt mot hans, og sa: "Jeg er ingen dreven spiller. I tillegg blir jeg distrahert av atmosfæren. Jeg liker veldig godt å være her. Det er som om følelser inni meg frigjøres." "Jeg skjønner godt hva du mener," nikket han. "Dette er jo en helt annen verden enn den vi befinner oss i til daglig. Her er det ingen psykiatere som gransker hjernen din. Ingen lobotomerende medisiner som du må ta. Ingen monoton tilværelse som sløver deg ned. Ingen terapauter som ber deg om å tegne følelsene dine. Ingen nattevakt som sier at nå må du i seng. Ingenting av det. Her er liv og frihet!"

Han drakk ut ølen i glasset. "Vil du ha en ny øl?" spurte han og reiste seg fra bordet. "Jeg skal iallfall ha." "Kjøp en til meg også," svarte jeg og rakte ham noen mynter. "Jeg sitter her og holder av bordet mens du er i baren." Han tok imot myntene og forsvant opp trappa. Mens jeg satt der kikket jeg meg rundt i lokalet. Det var kommet mye folk nå. Praten summet og stemningen var lett. Folk smilte og latter runget. Jeg misunte at de kunne ha en slik fin kveld sammen med hverandre uten dyp smerte og følelsen av tomhet og forlatthet. En kvinne ved ett av nabobordene kikket på meg i noen sekunder. Våre blikk møttes og hun smilte. Så fortsatte hun å prate med de andre som satt ved bordet hennes. Det var som om hun slo meg med en slegge. Jeg følte meg fullstendig på bånn, hjelpeløs og forlatt. Selv om hun satt noen få meter fra meg lå det en avgrunn mellom oss. En avgrunn som skilte livet fra døden. Det var slik jeg følte det, og jeg tenkte at resten av mitt liv var ødelagt.

"Hei! Er du trist?" hørte jeg at en stemme sa. Det var Andreas. Han hadde kommet tilbake med to nye øl. "Jeg ser på folka her og tenker noen tanker," svarte jeg. "Helt greit det. Jeg tror jeg skjønner hva du tenker," sa han og satte begge ølene på bordet. Jeg tok opp tobakkspakka og rullet meg en ny rullings. "Vil du tilbake til Lien igjen? Vi kan godt gå hvis du ikke ønsker å være her lenger," sa han. "Nei, jeg vil være her. Ble bare grepet av sorg nå. Vanskelig å forklare," svarte jeg. "Javel. Vi kan prate om det i morgen, hvis du har lyst," sa han.

Vi ble sittende og prate sammen noen minutter. Så hørte jeg vakker sang. Operastudentene var gått igang med kveldens synging, som virket bevegende. Syngingen var som en sommerfugl som fløy rundt i lokalet og satte seg på meg, som at en kvinne strøk mitt kinn varsomt, og at hun tok min hånd og sa: "Kom, venn! Nå går vi hjem!" Og der og da brast noe inni meg. "Jeg har ikke hørt dette før?" spurte jeg Andreas. "Hva synger de? Det er utrolig vakkert!" "Det er en duett fra Bizets Perlefiskerne. Meget berømt duett. La oss lytte til den. Vi kan prate etterpå," svarte han. Jeg nikket. Syngingen fortsatte, og jeg kunne se at alle ved bordene rundt meg lyttet nøye. Da duetten var ferdig sunget brøt applausen løs. Folk klappet og jublet. Noen plystret. Så ble det stille og en arie ble sunget. "Lytt! Det er fra Puccinis Tosca," hvisket Andreas til meg over bordet og smilte. Og jeg lyttet.

Kvelden fortsatte med synging, øl og rullings. Tiden nærmest fløy avsted. Med ett sa Andreas: "Nei! Nå må vi jammen se å komme oss tilbake. Klokka nærmer seg midnatt." "Jøss! Gjør den det?" utbrøt jeg forbauset og kikket på armbåndsuret. Han drakk ut ølen og reiste seg. "Hvis vi går nå har vi tid til en kort rusletur i gatene her. Det trenger vi for å dempe lukten av øl. Vi lukter jo øl nå og personalet må ikke ferske det," sa han. "Greit!" svarte jeg og tok på meg jakka. Da vi kom ut var det blitt mørkt. Det sluddet og de skarpe neonlysene glinset i asfalten. Vi fyrte opp hver vår rullings. Så begynte vi å gå. "Dette var en fin kveld," sa jeg. "Takk for at du tok meg med!" Andreas dultet meg kameratslig i skulderen: "Ingen årsak! Jeg tenkte at vi begge hadde godt av å komme oss ut litt." "Det var riktig tenkt," sa jeg.

Vi ruslet videre nedover gata. Luften var kald og frisk. Himmelen var innhyllet i et mørke som virket uendelig. "Har du noengang tenkt over at kunst faktisk er livsnødvendig for oss mennesker? At vi ikke kan leve uten?" spurte Andreas og tok et dypt drag av rullingsen. "At vi ikke kan leve uten kunst? Den må jeg tygge litt på," sa jeg og tenkte på hva jeg skulle svare ham. "Ja, slik som nå i kveld. Opera er jo en kunstform, slik øvrig klassisk musikk er det. Diktning er også kunst. Og selvsagt billedkunst. Har du tenkt over at kunst ikke er til kun adspredelse eller underholdning, men til noe langt mer omfattende?" utdypet han. Vi fortsatte med å rusle nedover gata, men etter noen få meter stoppet han meg. "Tenk etter hva du følte i kveld da du lyttet til syngingen på Underwater. Syngingen gjorde noe med deg? Ikke sant?" spurte han og kikket granskende på meg. "Ja, jeg følte frihet. Det var som om syngingen løftet mitt indre slik at jeg fikk det lettere og bedre, om du forstår?" svarte jeg. "Ja, jeg forstår," sa han. "Jeg opplevde det samme selv. Kunst forløser noe inni oss, så fremt vi er mottakelige for det, slik som med operaen vi lyttet til i kveld." "Jeg trenger å bli forløst. Har det helt jævlig inni meg, men syngingen lindret det noe," sa jeg. "Fint!" sa Andreas. "Vi kan prate mer om det i morgen. Nå må vi tilbake til Lien. Klokka er blitt mange." "Takk for at du gjorde dette," sa jeg. "Takk for at du ble med," svarte han. Så snudde vi oss og ruslet tilbake til Lien.

Dette var den første kvelden vi var på Underwater Pub. Siden skulle det bli flere. Det ble til at vi dro på puben omtrent hver onsdag for å lytte til operastudentene. Videre begynte Andreas og jeg å gå på puben i helgene også. Selv om vi drakk øl og vin på puben ble vi aldri ferska av personalet på Lien. Vi var svært påpasselige med å ikke drikke for mye. Dessuten tok vi alltid en rusletur i nærområdet etter at vi hadde vært på puben for å kvitte oss med noe av øldunsten. Når jeg tenker tilbake på det nå står kveldene på Underwater Pub for meg som avgjørende for at jeg kom meg videre. Jeg var låst fast i en smertefull tilværelse med tung depresjon, medisiner, terapi, samt følelsen av at livet mitt var ødelagt. Men Underwater Pub sådde altså et frø inni meg som skulle vokse. Frøet som ble sådd bidro til at jeg fattet håp om at jeg en dag skulle klare å vende tilbake til en normal hverdag. Jeg ville jo hjem til menneskene. Og det klarte jeg til slutt.

 

 

 

Barfly

Jane, who has been dead for 31 years,
never could have
imagined that I would write a screenplay of our drinking
days together
and
that it would be made into a movie
and
that a beautiful movie star would play her
part.

I can hear Jane now: “A beautiful movie star? oh,
for Christ’s sake!”

Jane, that’s show biz, so go back to sleep, dear, because
no matter how hard they tried they
just couldn’t find anybody exactly like
you.

and neither can
I.

- Charles Bukowski

 

 

 
Nettside:
 
 
Underwater Pub (Oslo Pub Guide):