17. okt, 2017

Svart kaffe, rullings og Neil Young

 

"I think if you don't have some obsession in your life, you're dead."

- Neil Young

 

 

 

 

 

 

Jeg bodde på Louisesgate Ettervernshjem i to år. Det var etter min andre psykose, som var svært tung og traumatisk. Først ble jeg innlagt på Gaustad Sykehus der jeg var i tre uker. Deretter var jeg tre måneder på daværende Lien Psykiatriske Behandlingssenter, som lå rett ved Vår Frelsers gravlund. Det var en stor og rød mursteinsbygning som lå i et veikryss rett ved St. Hanshaugen. Da jeg flyttet inn var jeg i slutten av 20-årene. Fylte 30 mens jeg bodde der og var den nest eldste beboeren dengang. Bussholdeplassen lå like ved. Det gorde også et vertshus der jeg ofte var innom og tok en øl. Jeg likte at ettervernshjemmet var sentralt plassert i byen fordi da var det lett tilgang for meg til sentrum, noe jeg benyttet meg av.

Ettervernshjem var bofellesskap for folk som skulle bringes tilbake til en normal hverdag etter å ha vært innlagt på psykiatrisk sykehus. Formelt sett ble de drevet av Kirkens Bymisjon, men det var ingen forkynnelse der. Staten og kommunen finansierte ettervernshjemmene. Fagpersonale spesialisert innen psykiatri var tilstede døgnet rundt og stod for den daglige driften. Jeg husker ikke eksakt hvor mange som bodde der dengang, men ett sted mellom tyve og tretti beboere må det ha vært. Huset var på fire etasjer etter det jeg husker. Det var korridorer i hver etasje med hybler, samt felleskjøkken i hver korridor. En diger TV-stue og røykerom var nede i kjelleretasjen. En liten men trivelig hage var det også.

Da jeg flyttet inn på ettervernshjemmet, eller bare Louisesgate som vi beboerne kalte det, fikk jeg en liten men fin hybel. Jeg fikk ikke velge hybel selv, slik som da jeg noen år tidligere flyttet inn på Tåsen Ettervernshjem, men det gjorde meg ikke noe. Hybelen hadde eget baderom og toalett, en treseng som fungerte som sofa på dagtid, et stort trebord til sengen, samt en skrivepult og stol. Det var ikke store plassen, men greit nok for meg. Jeg ble raskt kjent med de andre beboerne da jeg flyttet inn. Opplevde de som fine mennesker og lærte å sette pris på de. De hadde enten jobb eller var i utdanning. Selv jobbet jeg på Vinmonopolet.

De første månedene jeg bodde på ettervernshjemmet var jeg deprimert (depresjon er en vanlig reaksjon etter psykose), men heldigvis klarte jeg litt etter litt å komme ut av depresjonen. Den viktigste grunnen til at jeg klarte det var jobben som jeg hadde på Polet. Den gjorde at jeg var i aktivitet iløpet av dagen og sirkulerte i et miljø med friske og oppegående mennesker. Den andre grunnen var at jeg fikk venner på Louisesgate. En av de ble jeg bestevenn med. Gunnar het han og var noen år yngre enn jeg. Selv om han var noen år yngre var vi fullt ut på bølgelengde med hverandre og kommuniserte bra. Han gikk på daværende Oslo Tegne- og Maleskole for å utdanne seg til å bli kunstner. Jeg husker ham som en klok, kunnskaprisk, morsom, omtenksom og varm fyr. I tillegg var han uvanlig moden og reflektert for alderen.

Gunnar og jeg traff hverandre på en grillfest i hagen til Lien Psykiatriske Behandlingssenter en solrik sommerdag. Vi fant tonen umiddelbart og etter grillfesten hang vi sammen omtrent hver dag. Noe av det vi gjorde var å gå på Blue Monk i helgene. Det likte vi begge veldig godt å gjøre. Blue Monk var en brun klubb der lokale band spilte i helgene, hadde billig øl i baren, biljard, man traff hyggelige folk der, og mange pene jenter som man kunne flørte eller rote litt med. Noe annet vi gjorde var å sitte på hyblene til hverandre og prate. Som nevnt kommuniserte Gunnar og jeg bra og praten mellom oss fløt lett. Vi pratet om alt mulig. Selvsagt pratet vi mye om det vi sleit med og hvordan vi opplevde psykiatrien. Men vi pratet også om andre ting som vi var opptatt av og interessert i.

Når vi satt på hyblene til hverandre drakk vi alltid svart kaffe. Både Gunnar og jeg hadde hver vår kaffetrakter på våres hybler. Av og til hendte det at vi ikke hadde kaffe og var blakke. Da snek vi oss inn på personalets kjøkken og stjal en pose Evergood filterkaffe der. Heldigvis ble vi aldri tatt. I tilfelle kunne vi fått trøbbel. Som regel gikk det mye kaffe med på disse ettermiddagene og kveldene som vi hadde sammen. Te drakk vi nesten ikke, men innimellom åpnet vi ei flaske vin og delte den. I tillegg til kaffe gikk det i rullings. Vi røkte Tidemanns Gul Mixture 3 begge to. Både han og jeg røkte tett, så det kunne ble temmelig røykfylt på hyblene våres noen ganger.

Utover kaffe og rullings lyttet vi mye på musikk. Vi hadde egne stereoanlegg på våres hybler, og vi delte mye den samme musikksmaken. Gunnar spilte i band, så han kunne derfor mye om musikk. Langt mer enn det jeg kunne. Utover å lytte til musikk hendte det også at vi leste dikt av både norske og utenlandske poeter for hverandre. Når vi satt på våres hybler pratet vi ofte om albumene som vi lyttet på. Vi diskuterte også som regel lyrikken. En artist som stadig gikk igjen var Neil Young. Jeg hadde noen album med ham. Gunnar hadde neste alle. Han fikk meg til å lytte på album som After the Gold Rush, Harvest, Zuma og Rust Never Sleeps. Mens jeg bodde på Louisesgate ble Sleeps With Angels sluppet. Jeg kjøpte albumet, men kan ikke huske om Gunnar gjorde det.

"Se her nå, Morten! Les lyrikken mens du lytter til musikken! Dette er rett og slett et jævlig bra album!" kunne Gunnar si med et glis når han satte på ett av sine Neil Young album og rakte meg coveret. Han var som et vandrende leksikon når det gjaldt musikken og lyrikken til Neil Young, som til all annen musikk, litteratur og kunst. Å lytte til ham når han fortalte åpnet flere dører for meg til musikkens, litteraturens og kunstens verden. I tillegg utvidet han min forståelse av poesi. Jeg lærte i det hele tatt mye om litteratur, musikk og kunst av ham. Det er jeg takknemlig for i dag.

Når jeg tenker tilbake på tiden jeg bodde på Louisesgate står ettermiddagene og kveldene da Gunnar og jeg satt på hyblene til hverandre som lyspunkt. De var helt nødvendige lyspunkt i en hverdag som ellers var mørk og vond. Det sier seg selv at når man sliter med ettervirkninger av psykose og er inne i en tung depresjon så trenger man lyspunkt, ellers vil man ikke overleve bokstavelig talt. Gunnar og jeg ga hverandre lyspunkt.

 

 

 

Love To Burn

Late one night I was walking
in the valley of hearts.
A spirit came to me and said:
You gotta move to start
You gotta take the first step
You gotta crawl to be tall
And then she me told something,
something that
I'll never forget.

You got love to burn.
You better
take your chance on love.
You got to let your guard down
You better take a chance,
A chance on love.
Take chance on love
On love.

In the valley of hearts there's
a house full of broken windows
And the lovers inside just
quarrel all the time
Why'd you ruin my life?
Where you takin' my kid?
And they hold each other saying:
How did it come to this?

You got love to burn.
You better take your chance
on love.
You got to let your guard down
You better take a chance,
A chance on love.
Take chance on love
On love.

Late one night I was walking
in the valley of hearts.
A spirit came to me and said:
You gotta move to start
You gotta take the first step
You gotta crawl to be tall
And then she me told something,
something that
I'll never forget.

- Neil Young

 

 

 

Nettside:

 

Neil Young (offisiell nettside):

http://www.neilyoung.com/