6. nov, 2018

Aktivitetssenteret 31 B

 

"Fun is the one thing that money can´t buy"

- Lennon/McCartney

 

 

 

 

 

 

"Kan du ikke ta med deg albumet og spille det for oss en dag? Og fortelle om både det og om ungdomsopprøret på 60-tallet? Slik du har fortalt om det til meg nå?" sa Marit og kikket på meg. "Det kan jeg godt gjøre," svarte jeg. Vi stod ved inngangen til kjøkkenet på aktivitetssenteret 31 B og pratet sammen. Jeg hadde fortalt henne om hva Beatles albumet Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band betydde for meg, at jeg ofte lyttet på albumet, samt hadde lest mye om det i musikkblader. Marit var den daglige lederen for 31 B. Hun var også vokalist i bandet Parfyme. Selv om det er lenge siden nå husker jeg Marit tydelig. Hun var den drivende sjelen på 31 B dengang. Stod fullt og fast på oss brukeres side. Skrev allmøte-brev til psykiatere om at vi ikke er grønnsaker men mennesker, og hun stilte alltid opp når vi ba henne om det.

Det var på midten av 90-tallet og jeg var ofte innom aktivitetssenteret dengang. Når jeg var der likte jeg å prate med Marit. Hun tok seg som regel tid til å prate med meg og de andre brukerne, selv om hun hadde nok av gjøremål. Det ble dessverre ikke noe av at jeg spilte Sgt. Pepper´s på 31 B og fortalte om albumet og ungdomsopprøret. Hvorfor vet jeg ikke. Det bare ble slik. Men senere skulle jeg helt uventet få samme oppfordring igjen. Det var høsten 2018. Altså mer enn 20 år siden praten med Marit. Jeg hadde fått praksisplass som erfaringskonsulent i Bydel Gamle Oslo. En dag på jobben ba min sjef meg om å ta turen til 31 B for å delta på et allmøte som observatør. Jeg dro ned til Grønlandsleiret der aktivitetssenteret ligger, midt mellom butikker som selger spennende og rare ting, hamburger- og kebabsjapper, trivelige cafeer og brune puber, nattklubber, sagnomsuste Lompa, alternative teatre og kunstgallerier, og kirker.

31 B er et godt sted for folk i psykiatrien. Der kan man stikke innom for en kopp kaffe eller te samt uformell prat, spise hjemmelaget mat, lese aviser og blader, spille bordtennis og biljard, og omgås mennesker som bryr seg om en. Stedet har både rammeverksted for bilder og malerier, sykkelverksted, danserom, og lydrom for de som ønsker å spille. Det er ingen terapi der. Slik fungerer 31 B som en oase av frihet og kultur for alle i psykiatrien som trenger det. Og det gjør de jo, slik jeg også gjorde det på 90-tallet. For de er mennesker som deg og meg, som trenger omtanke og varme, og som har mye å gi. De lever vanlige hverdagsliv, dyrker sine interesser, og har drømmer og håp for fremtiden. 

Jeg kom frem og ringte på døra. En mann jeg ikke kjente lukket opp for meg. "Hei! Jeg er Morten! Jeg skal være med på allmøtet deres som observatør. Min sjef avtalte det med deres daglige leder Morten Bull," sa jeg. Han smilte bredt og sa: "Velkommen, Morten! Bare stig på!" Jeg fulgte etter ham inn i lokalet. Det var slik jeg husket det fra 90-tallet, med det digre langbordet i massivt treverk der brukerne og de ansatte spiste sine måltider og hadde husets allmøter, det store biljardbordet, bordtennisbordet, grønne potteplanter som var plassert rundt omkring, det store kjøkkenet, og sofagruppen ved stereoanlegget. Men det hang flere malerier på veggene enn sist jeg var der. De var malt av brukerne. Flotte malerier med ulike motiver og fine farger. Jeg la straks merke til atmosfæren. En behagelig atmosfære av ro, vennlighet og åpenhet. Jeg hilste på de som var der, både brukerne og de ansatte. Kjente noen av de igjen. Det ble et hjertelig gjensyn.

Etter en liten stund skulle allmøtet begynne. Vi satte oss rundt langbordet. Morten var møteleder. Han er også husets daglige leder. En jovial fyr med rufsete grått hår og grov skjeggbust, glimt i øyet og smilet stadig på lur. Sakslisten ble gjennomgått punkt for punkt. Til slutt var ordet fritt. Jeg rakte hånda i været og fikk ordet. Fortalte litt om da jeg brukte 31 B på 90-tallet, og om praten som jeg hadde hatt med Marit om Sgt. Pepper´s albumet. Alle rundt bordet lyttet oppmerksomt. Da jeg var ferdig med å fortelle utbrøt han som satt ved siden av meg: "Men kan du ikke ta med albumet og spille det for oss? Fortelle om det og om ungdomsopprøret på 60-tallet?" Jeg svarte at det ville jeg gjerne gjøre. Etter litt prat rundt bordet avtalte vi en kveld da jeg skulle komme og gjøre det. Så var møtet over. Jeg takket Morten for at jeg fikk være med, tok på meg lærjakka og six-pencen, og gikk mot utgangen.

Ute var det blitt mørkt. Jeg ruslet mot T-banestasjonen. Tenkte på møtet som hadde vært. Folk passerte meg hastig på fortauet, biler og busser suste forbi på gata, skarpe neonlys skinte i den våte asfalten, lukten av stekt kjøtt og krydder fra kebabsjappene drev i lufta, og musikk dundret fra pubene. Mens jeg ruslet slo det meg at det er nettopp dette som er det bærende temaet på Sgt. Pepper´s albumet. Om hverdagsliv, opprør og frihet, vennskap og kjærlighet, byens pulserende gateliv, hvor viktig kunst og musikk er for oss, og at vi alle er vanlige mennesker som trenger hverandre.

Dagene rullet avsted og jeg var på kontoret. Så kom endelig kvelden da jeg skulle til 31 B. Jeg la cd-en i jakkelomma, åpnet døra og gikk ned trappa til utgangsdøra. På vei ned mot byen nynnet jeg på She´s Leaving Home. Jeg gledet meg til kvelden og hadde en god følelse. Da jeg kom frem til aktivitetssenteret så jeg at mange hadde innfunnet seg. Jeg hilste på alle sammen. Etter en liten stund grep Morten ordet og sa at kveldens tema var Beatles og ungdomsopprøret på 60-tallet. En av de som var der sang strofer fra låta A Hard Days Night med en flott stemme. De som satt rundt ham lyttet og smilte. Jeg pratet med ham da han var ferdig med å synge. En artig fyr full av livslyst og sprudlende humør. Han hadde store kunnskaper og fortalte om både Beatles og rock n´ roll, samt om ting han hadde opplevd i sitt liv. Etter at jeg hadde pratet med ham signaliserte Morten at nå var det min tur.

Jeg stilte meg ved langbordet og begynte å fortelle om 60-tallet. At det var en brytningstid der mange frø ble sådd, borgerrettsbevegelesen i USA, studentopprøret i Paris, motstanden mot Vietnam-krigen, frihetslengsel og eksperimentering, ungdomsopprøret mot den borgelige korrektheten, Beatlemania, og om albumet Revolver som dannet opptakten til Sgt Pepper´s. Da jeg så begynte å fortelle om Sgt. Pepper´s ble det helt stille i lokalet. Stemningen var til å ta og føle på. Jeg fortalte om innspillingen av i Abbey Road Studios, at Beatles ønsket å pløye helt ny mark, at teknikere og musikere ble hyret inn, at albumet opprinnelig var ment å skulle handle om barndommen til Beatles-gutta men at det gradvis vokste frem til å bli et konseptalbum, og at albumets tema er en konsert i en park der låtene handler om idealene for ungdomsopprøret.

"Første låta som dere får høre er She´s Leaving Home," sa jeg. "Den åpner med harper, noe som var banebrytende nytt innen rock n´ roll dengang. Nesten som en musikalsk revolusjon, for å si det sånn. Lyrikken på låta er poetisk. Den handler om ei ung jente som forlater sitt barndomshjem og deretter møter en mann på motorveien. Så drar hun avsted med ham for å finne frihet." Jeg gikk bort til stereoanlegget og satte på albumet. She´s Leaving Home fløt ut fra høytalerne. Det var som om ånden til John, Paul, George og Ringo hang i lokalet. Da låta hadde spilt ferdig fortalte jeg videre om Sgt. Pepper´s. At albumet er musikk ment å bli lyttet til, akkurat slik som med klassisk musikk. Jeg sa at albumet fanget tidsånden på en måte som trolig aldri vil bli gjentatt, at det regnes som kunst, og at det er et vannskille innen rockens og popens historie.

Den neste låta som skulle spilles var A Day In The Life. Jeg fortalte at låta er ei av de viktigste innen rockens historie, at John og Paul skrev den sammen, at lyrikken er psykedelisk, at London Symphony Orchestra spiller de to orkester crescendoene med Paul som dirigent, og om den legendariske piano akkorden som avslutter låta. Da jeg hadde gjort det gikk jeg bort til streoanlegget og trykte på play. På nytt ble det helt stille i lokalet. A Day In The Life fylte hele 31 B med tidsånden fra 60-tallet, og jeg kunne jeg se at flere smilte.

Da låta var ferdig spilt klappet alle. Flere av brukerne reiste seg og kom bort til meg. "Takk for at du gjorde dette for oss, Morten!" sa en. "Dette var skikkelig bra!" sa en annen. "Kan du ikke komme til oss en annen gang og fortelle mer om Beatles?" spurte en tredje. Jeg kikket på Morten, som kikket tilbake på meg. Han sa at hvis det var greit for meg kunne det absolutt la seg gjøre. Jeg tenkte raskt og foreslo å komme igjen og da fortelle om rockens fødsel på 50-tallet. "Det høres veldig ålreit ut!" sa han.

På hjemveien hadde jeg en god følelse inni meg. Vennligheten og imøtekommenheten som jeg var blitt tatt imot med på 31 B hadde rørt meg. Ett par dager senere ringte jeg Morten for å høre hvordan det lå an. Han sa at de skulle ha "åpen-mikrofon" kveld den første mandagen i desember. Vi avtalte at jeg skulle komme da. Jeg foreslo å spille ei låt av Chuck Berry og to låter av Beatles. Han svarte at det hørtes fint ut. Kvelden kom og jeg dro ned til byen. Da jeg var fremme på 31 B så jeg at mange av de som hadde vært der forrige gang var der denne kvelden også, men i tillegg noen andre. Morten hadde på forhånd bedt meg om å bruke noe mer tid på å fortelle da brukerne ønsket det. Han presenterte meg for de tilstedeværende og sa at jeg skulle fortelle om rockens fødsel på 50-tallet, samt om Beatles albumet Rubber Soul. Jeg fikk ordet og begynte å fortelle. Akkurat som sist gang ble det helt stille i lokalet.

Jeg fortalte om school balls i USA der bandene begynte å spille hardere beat, om det gryende ungdomsopprøret, om filmen Rebel Without a Cause med James Dean og Natalie Wood som utløste ramaskrik og opphetet diskusjon i media, om artister som Little Richard, Fats Domino, The Everly Brothers, Bill Haley, Chuck Berry, og fremfor alt om Elvis Aron Presley. Jeg fortsatte med å fortelle. Om at rocken ble vurdert som såpass farlig at plateindustrien i USA prøvde å kvele sjangeren allerede i fødselen, at de opprinnelige rocke artistene ble ersatttet med pene og pyntelige artister som spilte harmløs pop, at det var kun på noen få klubber i Liverpool og Hamburg at folk lyttet på rockeband, og at Beatles ble omtalt som "the bottom group that nobody wanted" fordi de insisterte på å spille hard rock n´ roll, men at bandets enorme suksess reddet rocken fra å dø.

Morten stod klar ved stereoanlegget og jeg nikket til ham. Han satte på første låt, som var Rock And Roll Music av Chuck Berry. Den var ment å skulle gi en følelse av musikken dengang, samt av tidsånden på 50-tallet. Da låta var ferdig spilt fortalte jeg videre om Beatles albumet Rubber Soul. At albumet var en "take off" i bandets sound, og at musikken på det var så kompleks at den var vanskelig å spille live fra en scene. På ny nikket jeg til Morten og han satte på Drive My Car. Igjen var det som om ånden til John, Paul, George og Ringo hang i lokalet. Da Drive My Car tonet ut klappet alle. Den andre låta på albumet som skulle spilles var Norwegian Wood. Jeg fortalte at låta ble forbudt på BBC umiddelbart da albumet ble sluppet fordi lyrikken ble oppfattet for å være farlig. Morten satte på låta. Det var som om John Lennon selv var tilstede sammen med oss og sang, og at George Harrison spilte indisk sitar. Låta tonet etterhvert ut og så var det hele over.

Morten sa høyt slik at alle kunne høre det at jeg ville komme til 31 B igjen for å fortelle mer om rocken, og han kikket lurt på meg. Jeg svarte med å si at jeg kunne fortelle om Bob Dylan neste gang. At det var han som bragte poesien inn i rocken, og trekke linjene fra Walt Whitman som la grunnlaget for moderne amerikansk poesi. Han smilte og sa at det ville være flott. Flere av brukerne utbrøt: "Ja! Fortell om Bob Dylan og amerikansk poesi neste gang!" Jeg sa til dem at det ville jeg gjøre.

Morten og jeg vekslet noen ord. Jeg pratet også med noen av brukerne. En av de fortalte meg at han skrev dikt. Så sa jeg hade til alle som var der, tok på meg lærjakka og six-pencen, og gikk ut på gata. Ute på det våte fortauet stappet jeg pipa med god Virginia tobakk, strøk en fyrstikk og fyrte opp. Og med pipa i munnviken ruslet jeg glad til T-banestasjonen mens jeg nynnet på A Day In The Life.

 

 

 

She´s Leaving Home

Wednesday morning at five o'clock as the day begins
Silently closing her bedroom door
Leaving the note that she hoped would say more
She goes downstairs to the kitchen clutching her handkerchief
Quietly turning the backdoor key
Stepping outside she is free

She (We gave her most of our lives)
Is leaving (Sacrificed most of our lives)
Home (We gave her everything money could buy)
She's leaving home after living alone
For so many years (Bye bye)

Father snores as his wife gets into her dressing gown
Picks up the letter that's lying there
Standing alone at the top of the stairs
She breaks down and cries to her husband "Daddy our baby's gone
Why would she treat us so thoughtlessly?
How could she do this to me?"

She (We never thought of ourselves)
Is leaving (Never a thought for ourselves)
Home (We struggled hard all our lives to get by)
She's leaving home after living alone
For so many years (Bye bye)

Friday morning at nine o'clock she is far away
Waiting to keep the appointment she made
Meeting a man from the motor trade

She (What did we do that was wrong)
Is having (We didn't know it was wrong)
Fun (Fun is the one thing that money can't buy)
Something inside that was always denied
For so many years (Bye bye)

She's leaving home
Bye bye

- Lennon / McCartney

 

 

 

Nettsider:

 

Aktivitetssenteret 31 B (Oslo Kommune):

https://www.oslo.kommune.no/helse-og-omsorg/psykisk-helse/aktivitetshus/aktivitetssenteret-31-b/#gref

 

Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band (The Beatles com):

https://www.thebeatles.com/album/sgt-peppers-lonely-hearts-club-band

 

Rubber Soul (The Beatles com):

https://www.thebeatles.com/album/rubber-soul

 

The 50s: A Decade of Music That Changed the World (Rolling Stone Magazine):

https://www.rollingstone.com/music/music-features/the-50s-a-decade-of-music-that-changed-the-world-229924/