Poeten fra Jæren

Helge Torvund (foto Morten Brun/Aschehoug) - poeten fra Jæren. Han er en av våre mest folkekjære diktere i dag. Hans diktning er leken og varm med mye bruk av metaforer og surrealistiske bilder. Han har fått utgitt en rekke bøker, både fagbøker innen psykologi, barnebøker samt diktsamlinger. Hans nyeste diktsamling "Tidslys" ble utgitt februar 2018. Ikke mange poeter opplever at deres diktsamlinger trykkes i nye opplag. Helge opplevde det med sin diktsamling "Alt brenner" for ett par år siden. Han omtales som "Twitter-poeten" da han er aktiv på Twitter og gjengir både dikt og malerier/bilder der. Helge regnes som arvtakeren etter Olav H. Hauge, noe som sier en hel del om kvaliteten på hans diktning og betydningen den har fått.

 

 

 

"Jeg har funnet ut at de tingene som gjør det verdt å leve, er de tingene det ikke fins noe svar på."

- Helge Torvund

 

 

Beatles åpnet mine øyne for lyrisk poesi da jeg var ungdom, men det var først da jeg gikk på folkehøgskole noen år senere at jeg fikk et forhold til lyrikk. Likevel leste jeg dikt kun sporadisk dengang. Jeg leste seriøse romaner, men dikt var noe annet. Jeg fikk bare ikke grep på det å lese dikt. Det var først da jeg var kommet i 30-årene at jeg begynte å lese dikt mer regelmessig. På den tiden var jeg i psykiatrien og leste endel i Bibelen. Jeg leste også om Bibelen i ulike bøker og fikk forståelsen av at store deler av boka er poesi. Fordi jeg ville lese Bibelen som litteratur ønsket jeg å sette meg bedre inn i hva poesi er. Jeg kjøpte derfor ei diktbok, min aller første, som var Den store norske diktboken (utgitt på Pax forlag 2005). Ved å lese i den lærte jeg om norske poeter, om tiden de levde i, om stil og metode, om uttrykksform, og annet. Jeg likte å lære alt dette og kjøpte flere diktbøker etterhvert. Slik ble diktningens verden åpnet for meg, noe som skulle føre til at jeg møtte Helge.

En dag i 2011 fikk jeg en melding på Twitter fra ham. Han skulle lese noen av sine dikt på Litteraurhuset en søndag og lurte på om jeg hadde lyst til å komme. Jeg ble både overrasket og glad, og svarte at jeg selvsagt ville høre ham. Da kvelden kom tok jeg T-banen ned til byen, og ruslet så strekningen fra Nationaltheatret stasjon til Litteraturhuset. Jeg gikk opp trappa til andre etasje der Helge skulle lese sine dikt. Det var stor trengsel inne i rommet. Også trengsel ute på gangen. Folk hadde stimlet seg sammen, og alle så ut til å ville prate med Helge. Jeg stilte meg ute på gangen, men hadde likevel ingen problemer med å se Helge når han leste sine dikt. Etterpå skulle han signere sine bøker i bokhandelen nede i første etasje. Mange stod rundt bordet der Helge satt. Han signerte bøkene, og pratet med de som var der mens han gjorde det. Jeg stod bak bordet en liten stund, men fikk ikke hilst på ham. Til det var trengselen for stor.

To år senere fikk jeg en ny invitasjon fra Helge. Han spurte om jeg ville ta en kaffe med ham på Litteraturhuset. Jeg svarte at det ville jeg gjerne. I mellomtiden hadde han og jeg pratet sammen på Twitter og blitt litt kjent. Jeg spurte ham om det var greit at Paula ble med siden hun var på besøk hos meg den helga. Det hadde han ingenting imot. Paula ble henrykt da hun fikk vite at vi skulle treffe Helge. Hun hadde allerede gitt meg diktsamlingen Alabama? i bursdagsgave. Boka var signert av Helge selv. Lørdag formiddag dro hun og jeg til Litteraturhuset. Vi ruslet hånd i hånd gjennom Slottsparken til Litteraturhuset, gledet oss til å treffe Helge. Da vi gikk inn i kafeen så vi at han satt ved et lite bord. Vi gikk bort til ham og hilste på. Helge reiste seg og tok våres hender. Han var et eneste stort smil, hadde mørkt rufsete hår og skjegg, et lunt glimt i øynene, var kledd i sorte klær, og vennlig som få. Paula likte ham med en gang. Det kunne jeg se. Også jeg likte ham med en gang. Hun og jeg kjøpte hver vår kaffe og satte oss. Vi satt der lenge. Hvor lenge husker jeg ikke, men det var en god stund. Praten gikk om diktning, bøker vi hadde lest, filmer vi hadde sett, ting vi hadde opplevd i våres liv, og om Twitter. En av Helges venner kom bort og satte seg sammen med oss. Vi pratet videre. Det var som om vi alle hadde kjent hverandre i lang tid.

Tredje gangen jeg så Helge var da jeg tok dagtoget fra Stavanger til Oslo. Han skrev en melding til meg på Twitter om at han ville være på Ogna stasjon og vinke til toget mens det passerte. Det syntes jeg var en storartet idé. Da jeg fortalte Paula om det utbrøt hun: "Wow! Vil han virkelig gjøre det? Så fint!" Neste dag satt jeg på toget. På forhånd hadde jeg sagt til konduktøren at han måtte varsle meg når toget nærmet seg Ogna. Toget suste igjennom det vakre landskapet. Etter en stund kom konduktøren bort til meg og sa at vi ville passere Ogna om få minutter. Jeg kikket spent ut av vinduet. Og der! Der så jeg Helge på perrongen. Han var kledd i en lang sort frakk og hadde alpelue på hodet, og med armen hevet vinket han til toget. "Jeg så deg, Helge! Jeg så deg!" skrev jeg straks i en melding på Twitter. Han svarte at toget kjørte jammen fort, men at han var glad for at jeg hadde sett ham vinke til det.

Fjerde gangen jeg så Helge var på Cafe Månefisken i Oslo. Kafeen ligger i en gammel nedlagt fabrikkbygning. Akerselva renner rett ved siden av. Det var en kveld da han skulle lese noen av sine dikt der. Da jeg ankom kafeen var den var stappfull av mennesker. Jeg stilte meg rett ved baren og bestilte en øl. Fra der jeg stod hadde jeg god utsikt til podiet. Etter noen minutter gikk Helge opp på podiet. Lysene ble dempet og han begynte å lese. Stemningen i lokalet var ladet og fin. Helge hadde publikums fulle oppmerksomhet. Da han hadde lest det siste diktet klappet folk lenge. Mange stimlet seg rundt ham. Jeg ville ikke trenge meg på. Tok derfor på meg six-pencen, drakk ut ølen og gikk ut. Helge og jeg har snakket om å møtes igjen. Jeg har også invitert ham på middag hos meg. Det håper jeg vil bli noe av.

I februar 2018 fikk jeg den nye diktboka Tidslys i gave av ham. Han sendte meg boka i posten. Jeg har lest boka og liker den. Tidslys er annerldes enn Alabama? men likevel umiskjennelig Helge. Diktene i Alabama? treffer noe i meg. Underfundige og søkende dikt om livets uutgrunnelighet. Noen dikt er lange. Andre er korte. De har alle en særegen personlig stil. Helge dikter om ting han opplever, steder han ferdes i, det han observerer, og mennesker han er sammen med. Åpne og ærlige dikt om hans tanker og følelser. De har sin egen melankoli, eller blues om man vil. Når jeg leser i boka er det som om jeg henger i en brun bluesbar i et slitent strøk av byen. Jeg henger der og kjenner lukten av øl og brennevin, tobakksrøyk og damers parfyme, hører bandet spille og summingen av praten. Fine og vare dikt med god rytme og klang. Hver gang jeg leser de oppdager jeg noe nytt. En tone, et ordspill, en rytme, en tanke. Slik er diktene levende for meg. De er som Hans Børli skrev i ett av sine dikt: "...sette vinger på en stein og følge sporene av en fugl i lufta."

Tidslys har en annen grunntone som virker lysere. Der Alabama? har en tone av melankoli og kontemplasjon har Tidslys en tone av glede, nysgjerrighet og forundring. Boka er også mer metaforisk, på grensen til det metafysiske. Diktene er ofte lange, men er likevel ikke vanskelige å lese, og de har noe udefinerbart over seg. Slik er poesiens vesen. Poesi skal ikke appellere til tanken, men først og fremst til følelsene. Poesi er sang, og Helge synger i Tidslys. Han synger om det gåtefulle og vakre ved livet, om dagligdagse hendelser, om øyeblikk som brenner seg inn i hans sinn, om oss mennesker slik vi er, og han deler det med oss.

Aristoteles skriver i sin bok Poetikk at poesien er indirekte relatert til det universelle ved fortellingen. Diktene i både Alabama? og Tidslys er fortellinger som refererer til noe bortenfor og større. Slik sett er det noe allment over de to bøkene. Jeg liker det, fordi de får meg til både å føle og reflektere, kanskje filosofere litt også, og fordi diktene sitter i meg lenge etter at jeg har lest dem. Det er sagt om Helge at han tar opp arven etter Olav H. Hauge. Ikke ueffent sagt, synes jeg. Helge regnes som en av våre fremste lyrikere i dag. På bakgrunn av det jeg har lest av ham forstår jeg hvorfor. Han har sin egen stemme, som er personlig og original, og han evner å sette ord på ting som forløser noe inni meg når jeg leser ham.

 

 

 

Vaken i vatn

Ho søv
men
den 
vesle 
i magen
hennar
er
vaken
under 
handa hans.

Snart 
vil hans
sovepust
bølgja inn
ved sida
av hennar
og ei stund
vil den ufødde
vaka aleine
medan regnet fell
der ute
bakom ryggtavla hans.

- Helge Torvund

 

 

 

Nettsider:

 

Helge Torvund (Aschehoug):

https://www.aschehoug.no/Forfattere/Vaare-forfattere/Helge_Torvund

 

Helge Torvund - biografi (Allkunne):

https://www.allkunne.no/framside/biografiar/t/helge-torvund/103/1029/

 

"Alle venter på Torvund" (Stavanger Aftenblad):

https://www.aftenbladet.no/kultur/i/aj08O/Alle-ventar-pa-Torvund