Studentopprør

Arbeidere og studenter demonstrerer i Paris 13. mai 1968.

 

 

 

"Vær realistisk, krev det umulige!"

- studentslagord i Paris, mai 1968

 

 

"Hvordan var det å være student dengang?" spurte jeg Per. Han tenkte seg om, tok en slurk av kaffen og svarte: "Vi leste forsåvidt pensum, men det var ikke det viktigste vi gjorde. På 70-tallet fikk studentene i samfunnsfag og humaniora generelt svært gode karakterer. Grunnen var at vi diskuterte hele tiden. Ved at vi gjorde det fikk vi god forståelse for temaene som pensum omhandlet, samt dannet oss helt nødvendig kritisk bevissthet." "Hva diskuterte dere?" spurte jeg nysgjerrig. Han var stille i noen sekunder. "Vanskelig å svare på et slikt spørsmål med få ord. Vi diskuterte jo alt på en måte. Gjengangere var Vietnam-krigen, fattigdommen i u-landene, miljø-ødeleggelsene, statskuppet i Chile, Israel/Palestina-konflikten, Watergate-skandalen, apartheidregimet i Sør-Afrika, rustningskappløpet, borgerrettsbevegelsen i USA og kvinnefrigjøringen," svarte han. Jeg nikket til det Per sa. Dette var ting som jeg hadde vært borti mange ganger og dermed kjente til.

Per hadde vært min klasseforstander i niende klasse på ungdomsskolen. I flere år etter at jeg hadde gått ut av skolen hendte det at jeg besøkte ham. Noen ganger gjorde jeg det på egenhånd. Andre ganger sammen med venner. Han var dengang min lærer i blant annet samfunnsfag, som jeg fikk toppkarakter i. Jeg likte ham veldig godt. Han var en voksen mann, men likevel ungdommelig til sinns. Veldig åpen og forståelsesfull overfor oss elever. Men han kunne også være streng når det trengtes, og det gjorde det jo innimellom. Allerede i begynnelsen av skoleåret tok han grundig fatt i meg. I tydelige ordelag sa han at dersom jeg hadde tenkt meg inn på videregående skole måtte jeg skjerpe meg. Jeg lagde såpass mye bråk i timene at jeg risikerte å få nedsatt karakter i orden og oppførsel. Da kunne jeg i tilfelle bare glemme videregående. Hans advarsel gjorde inntrykk på meg fordi jeg stolte på ham, så det ble til at jeg skjerpet meg og reddet karakteren i orden og oppførsel.

Vi drakk rolig av kaffen. Kun tikkingen til vegguret i stua kunne høres. "Hvordan var stemningen blant studentene dengang?" spurte jeg og avbrøt stillheten. Han lente seg frem i stolen og grep kaffekanna som stod på salongbordet. "Mer kaffe?" spurte han. "Ja, gjerne!" svarte jeg og rakte frem den hvite koppen. Han skjenket rolig av kaffen for ikke å søle på duken. "Hvordan stemningen blant studentene var dengang? Veldig annerledes enn i dag," svarte han og satte kanna fra seg på bordet. "Vi godtok ingenting som sant. Ihvertfall ikke sånn helt uten videre. Heller ikke det vi lærte på universitetet. Vi var ulydige og opprørske mot autoriteter, mot vedtatte sannheter, mot tradisjonell tenkning, og selvsagt mot det etablerte verdensbildet som var da." "Gjaldt det for alle studentene? Var alle ulydige og opprørske?" spurte jeg og lente meg frem i sofaen. "Nei, selvsagt ikke. Mange var mer eller mindre passive. Andre var strebere som gikk for gode karakterer. De ønsket jo å gjøre karriere i arbeidslivet. Andre igjen distanserte seg fra de radikale ideene som var i omløp fordi de ikke delte dem," svarte Per. Han løftet kaffekoppen, holdt den i hånden en liten stund, men satte den så ned igjen. "Her i Norge var studentene forholdsvis rolige, bortsett fra enkelte tilfeller. Men i Frankrike var det annerledes. Der skjedde det virkelig saker og ting! Det som skjedde fikk sitt høydepunkt med studentopprøret i Paris 1968. Har du hørt om det opprøret?"

"Jeg har kun hørt litt. Hva dreide studentopprøret seg om?" spurte jeg enda mer nysgjerrig. Per hadde fått meg engasjert i samtalen. Det fikk han alltid til, levende forteller og god samtalepartner som han var. Han kunne mye om både historie, politikk, ideer og litteratur. Som dreven pedagog evnet han å formidle det han kunne slik at det engasjerte andre. "Jeg har hørt om opprøret, men vet svært lite om hvorfor det ble utløst og hvordan det utviklet seg," sa jeg. "Det var selvsagt mye romantisk svermeri knyttet til studentopprøret dengang, slik det ofte er med opprør generelt," sa han. "På den annen side var det unektelig en viktig hendelse som satte igang helt nødvendig kritisk bevisstgjøring blant mange. Ikke bare blant studenter, men også folk utenfor universitetene, som vanlige arbeidere og funksjonærer." Han løftet kaffekoppen på ny, og nå drakk han av den. "Opprøret startet med at studentene på universitetet Sorbonne i Paris krevde rett til å kunne ha overnattingsgjester på hyblene sine. Det ville ikke den konservative og tradisjonsbevisste ledelsen ved universitetet gå med på. Sinnene til studentene ble satt i kok. De var ikke innstilt på å gi seg. Hardt stod mot hardt allerede i startfasen. Fordi frontene var så steile utviklet det som var et enkelt krav å innfri seg til å bli den mest omfattende sosiale oppstanden i Frankrike siden den franske revolusjon. Det bygget seg gradvis opp og studentene la mer omfattende krav på bordet. Heller ikke de kravene ble godtatt av myndighetene. Så begynte studentene å kreve at den konservative politikken til president Charles de Gaulle måtte mykes opp, men det avviste jo myndighetene kontant. Mens dette pågikk gikk studentene ut i byens gater. De bygde barrikader, demonstrerte sammen med arbeidere og andre vanlige folk, og skrev slagord på husveggene. Store politistyrker ble satt inn for å slå ned oppstanden, og gatekamper mellom demonstranter og politiet oppstod. Oppstanden bredte seg til andre franske byer og spenningen i landet steg. På ett tidspunkt snakket franskmennene om at en borgerkrig var i emning. Frykt for at det skulle skje spredde seg. President Charles de Gaulle forlot landet av hensyn til sin sikkerhet, men han returnerte etter kun ett døgn og satte da militæret i beredskap."

"Det du forteller er spennende å høre på. Mye av dette er nytt for meg. Men du mener altså at studentopprøret var nødvendig og bra? Til tross for gatekamper og at landet ble satt i en slik spent situasjon?" spurte jeg. "Ja, det gjør jeg. Grunnen til det er at frihet er umulig uten ulydighet og opprør. Ikke sånn hele tiden, men fra tid til annen er ulydighet og opprør nødvendig. Ellers risikerer vi at samfunnet beveger seg i en farlig retning," svarte han ettertenksomt. Jeg lyttet nøye til alt han sa. Per var kunnskapsrik og reflektert, og han sa aldri noe uten at han hadde godt grunnlag for det. "Tenk etter selv, Morten," fortsatte han. "Da du gikk på skolen gjorde jo du opprør mot oss lærere." Jeg kunne ikke la være med å smile da han sa det. "Ja, det gjorde jeg, noe andre av mine medelever også gjorde." "Og den er helt grei. Jeg skjønner at ungdom har behov for å bruse med fjærene. Men hvis vi går nærmere inn på det. Hvorfor gjorde du opprør? Har du tenkt over det? Du visste jo at det kunne gi deg nedsatt karakter i orden og oppførsel, og at du da ikke ville komme inn på videregående. Men likevel gjorde du opprør? Hvorfor?" spurte han. "En naturlig trang til frihet, vil jeg anta," svarte jeg. "Spesielt frihet fra det å måtte være lydig overfor autoriteter."

"Jeg tenkte ikke så mye over alvorlige spørsmål da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg var jo en tenåring opptatt av musikk, filmer, det å kjøre moped, og selvsagt rote med jentene. Først da jeg gikk på videregående begynte jeg å tenke over alvorlige spørsmål. Jeg leste forfattere som Jens Bjørneboe, William Golding, Nini Roll Anker og Knut Hamsun. At jeg leste disse forfatterne stimulerte min tenkning." "Jeg tror at du er inne på noe vesentlig der. Du var en urolig elev på ungdomsskolen, men du gjorde det skarpt i samfunnsfag og historie. Modenhet kommer jo kun med alder. Det gjør også evnen til kritisk refleksjon. Men du fortsatte med å være urolig på videregående skole også? Du ble jo nesten kastet ut av skolen fordi du stadig kritiserte pensum?" spurte Per og kikket lurt på meg. "Ja, det ble jeg," svarte jeg og flirte. "Det må ha vært en årsak til at du var så kritisk til pensum? Såpass at du nesten ble kastet ut?" spurte han og kikket på meg med oppmerksomme øyne. "Jeg vanket sammen med studenter i Oslo dengang. De fikk meg til å se pensum i et annet lys enn det mine medelever gjorde. De fikk meg også til å bli veldig kritisk," svarte jeg. "Akkurat! Og dette var på begynnelsen av 80-tallet. Altså mens etterdønningene av studentopprøret på 60- og 70-tallet ennå var tydelig merkbare," svarte han.

Jeg tok en slurk av kaffen. Tenkte på det Per hadde sagt under samtalen om nødvendigheten av å ha kritisk bevissthet. Etter noen sekunders stillhet mellom oss kikket han på klokka og sa: "Vi må dessverre avslutte. Kona og jeg skal besøke noen venner av oss i kveld og vi må så smått begynne å gjøre oss klare." "Takk for at jeg fikk komme!" sa jeg og reiste meg fra sofaen. "Hyggelig at du kom!" smilte han. Vi gikk sammen ut i entreen. Da jeg hadde fått på meg jakka og skoene sa han: "Tenk litt over samtalen som vi har hatt i ettermiddag. Du studerer jo på universitetet nå. Veldig bra at du gjør det. Jeg håper at studiene vil legge et godt grunnlag for deg senere i livet. Kunnskap er som du vet makt. Men kunnskap er også veien til frihet. Det er derfor så mange forsøker å kontrollere folks tilgang til kunnskap. Fordi det gir dem makt og kontroll. Universitetene er samfunnets spydspisser for kunnskap og frihet. Men forutsetningen for at de skal kunne være det er studentenes kritiske bevissthet. At de ikke godtar det som kommer fra autoriteter, selv om det kommer fra professorer aldri så mye, men stiller spørsmål og tenker kritisk, især om vedtatte sannheter og etablerte tenkemåter." "Takk! Det skal jeg absolutt tenke over," sa jeg.

Da jeg ruslet på hjemveien tenkte jeg over samtalen, slik Per hadde sagt meg. Jeg tenkte på det han hadde sagt om ulydighet, opprør, kunnskap, makt og frihet, og på det han hadde fortalt om studentopprøret i Paris 1968. Det virket spennende, men også litt skummelt på meg. Studentopprør med gatekamper som øker i omfang slik at borgerkrig kan bli utløst er ikke småtterier akkurat. Jeg tenkte også på min egen fremtid. Nå hadde jeg altså begynt på universitetet. Hva jeg ville få ut av studiene visste jeg selvsagt ikke. Men ett var jeg bestemt på. Det var at jeg ikke ville jage etter gode karakter. Istedet ville jeg gå for noe annet. Slik jeg så meg selv var jeg ikke på noen måte en lydig streber. Jeg ville utvikle min bevissthet heller enn å jage etter gode karakterer. Det virket som et langt bedre alternativ, slik jeg så det. Videre ville jeg finne frihet. Og frihet hadde jeg kun mulighet til å finne ved å stille grunnleggende spørsmål ved alt rundt meg i samfunnet, inkludert det jeg lærte på universitetet. Jeg ønsket derfor å lese bøker som stimulerte min tenkning. Ikke bøker som ga meg de riktige svarene. Jeg ønsket også å diskutere alt som interesserte meg, og ikke kun pensumrelaterte ting med tanke på eksamen. Fremfor alt ønsket jeg å utforske verden, nysgjerrig på den som jeg var. Jeg ønsket alt dette fordi jeg ville være et individ som selv bestemte hvilken sti jeg skulle følge i livet. At ingenting av dette var gratis skjønte jeg. Jeg var godt klar over at for å få til dette måtte jeg gå motstrøms. For ellers kunne jeg ikke bryte konformitetens lenker som var lagt på meg.

Flere år senere skulle jeg en tur til Praha. Som en slags oppvarming leste jeg Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera i forkant av reisen. Romenen ga meg et godt innblikk i Praha-våren. Jeg hadde selvsagt hørt om denne viktige begivenheten da jeg studerte på universitetet, men ble først satt på hugget da jeg leste Tilværelsens uutholdelige letthet. Romanen gjorde meg interessert i å få vite mer om hva Praha-våren egentlig var, så rett før reisen dro jeg på Deichman Hovedbibliotek for å låne bøker om det som skjedde våren 1968 i Tsjekkoslovakia. Da jeg kom på biblioteket fortalte jeg bibliotekaren hva jeg var på utkikk etter. Han sjekket først på datamaskinen. Så tok han meg med til ei svær bokhylle og fant frem to bøker. Jeg takket ham for hjelpen. Med bøkene i hånda kikket jeg meg omkring og fant til slutt et ledig bord der jeg satte meg. Jeg ble sittende å lese helt til bibliotekaren kom og sa at biblioteket skulle stenge. De som satt rundt meg begynte å pakke sammen tingene sine. Jeg kikket på dem og tenkte for meg selv at bibliotek er en ubegrenset verden av kunnskap. Så la jeg bøkene ned i lærveska, tok på meg jakka, ruslet til utgangen og gikk ut på gata. Mens jeg spaserte mot Jernbanetorget tenkte jeg på det jeg hadde lest om Praha-våren. Om studentene som hadde gjort opprør mot universitetsledelsen til tross for at de risikerte streng straff. Opprøret hadde begynt i januar 1968, utviklet seg iløpet av våren, og nådde sitt klimaks i mai. Jeg nærmest så for meg de modige studentene som reiste rundt omkring i landet og oppsøkte arbeidere på mange fabrikker. Og jeg frydet meg over at studentenes agitasjon hadde fått arbeidere over hele landet til å gå til generalstreik.

Da jeg kom hjem ville jeg vite mer om Praha-våren. Jeg satte meg i stua med boka og en kopp solbær-te. Tok en god slurk av teen og åpnet boka. Fortsatte å lese i boka fra der jeg slapp da jeg gikk fra biblioteket. Fascinert leste jeg om den sosiale uroen som studentene hadde utløst, om presset på kommunist-regimet som etterhvert ble betydelig fordi befolkningen sluttet seg til studentene, samt om Alexander Dubcek og reformene han innledet. Han kalte reformene for "sosialisme med et menneskelig ansikt". De gikk ut på å innføre begrenset markedsøkonomi, pressefrihet og demokratiske valg under kommunistpartiets kontroll. Da jeg var fornøyd med lesingen ruslet jeg ut på kjøkkenet for å skjenke meg en ny kopp te. Mens jeg drakk av teen tenkte jeg på hvordan jeg selv hadde opplevd universitetet. Dengang var det ikke mye opprør å spore blant studentene. De fleste som jeg møtte på studiet var opptatt av å få gode karakterer. Det var først da jeg ble med i Studentersamfundet at jeg møtte studenter som var opprørske. De gikk ikke med H&M klær, akkurat. De hadde meninger. Videre leste de bøker av ulike radikale forfattere og tenkere. Dessuten diskuterte de hele tiden og over alt på Chateau Neuf. Når jeg diskuterte med de, noe jeg stadig gjorde, ble tankeprosesser satt igang i mitt hode. Diskusjonene var ofte så interessante at jeg fikk lyst til å lese de samme bøkene som de leste. Ei bok som jeg husker at vi diskuterte var Sivil ulydighet av Henry David Thoreau. Til tross for at jeg ble nysgjerrig på boka skulle det ta flere år før jeg fikk lest den. Da jeg omsider gjorde det innfridde den mine forventninger til fulle.

Når jeg i dag ser tilbake på studietiden står den for meg som svært givende. Det var altså ikke noe opprør å spore blant studentene da jeg tråkket rundt på Blindern. Likevel skjedde det viktige ting som bidro til at jeg og mange andre fikk nødvendig stimulans til å utvikle vår tenkning. Det viktigste som skjedde var Berlin-murens fall. Jeg husker ennå tydelig den sene novemberkvelden i 1989 da muren falt. Jeg stod i foajeen på SV Fakultetet og fulgte med på de direkte TV-overføringene fra Berlin. Foajeen var tettpakket med folk, både studenter og lærere. Alle hadde øynene klistret til TV-skjermene og stemningen var nærmest elektrisk. Mens jeg stod der tenkte jeg på det Per hadde sagt om nødvendigheten av at studentene har kritisk bevissthet for at universitenene skal kunne være samfunnets spydspisser for kunnskap og frihet, og jeg kikket på de som stod rundt meg. Snart var det tid for innlevering av oppgaver og eksamen. Jeg kunne ikke la være med å fundere på hva studentene som stod der i foajeen og jublet over Berlin-murens fall var mest opptatt av, om det var frihet eller gode karakterer. Var de opptatt av gode karakterer måtte de selvsagt innordne seg og være lydige. Var de derimot opptatt av frihet kunne de gjøre opprør. Iallfall ville en god mulighet for det være tilstede da. Men slik jeg kjente studentmiljøet gikk jeg ut ifra at gode karakterer var det viktigste.

Noe har skjedd med studentene de siste ti-årene. Ikke bare i Norge, men også i andre europeiske land. Opprørstrangen ser ut til å være borte, iallfall for øyeblikket. Da tenker jeg ikke på voldelige gatekamper mellom ungdom og politi som media stadig rapporterer om, for eksempel når statsledere fra de rike landene har sine konferanser eller når det holdes miljøtoppmøter. Nei, jeg tenker på opprør mot autoriteter, vedtatte sannheter og etablerte tenkemåter. Opprør som radikale tenkere og forfattere legger grobunnen for. At man med nye ideer pløyer ny mark, rett og slett, på både det intellektuelle, kunnskapsmessige og kulturelle planet. Lydigheten som preger studentene nå om dagen er trolig et forbigående fenomen. Studenter pleier å være ulydige og opprørske. Den rolige tilstanden som vi ser er derfor et unntak. Det gir håp om at de igjen vil bli ulydige og opprørske, stille kritiske spørsmål ved alt i samfunnet og det de lærer, og ikke godtar noe som sant sånn helt uten videre. Når eller om det skjer vil aktiviteten på universitetene og høgskolene høyst trolig ta seg opp. Det igjen vil bære frukter. Med tanke på frihet er det særdeles viktig at det skjer. Fordi frihet er bare ikke mulig uten ulydighet og opprør. Det er da grunnen til at studentene ikke må være lydige mot autoriteter, hverken i tanke, ord eller handling. For det er jo de som har den nødvendige utålmodigheten som driver opprør frem og gjør det fruktbart for oss alle.

 

 

 

"One would think, that a deliberate and practical denial of its authority was the only offence never contemplated by government; else, why has it not assigned its definite, its suitable and proportionate, penalty? If a man who has no property refuses but once to earn nine shillings for the State, he is put in prison for a period unlimited by any law that I know, and determined only by the discretion of those who placed him there; but if he should steal ninety times nine shillings from the State, he is soon permitted to go at large again.

If the injustice is part of the necessary friction of the machine of government, let it go, let it go: perchance it will wear smooth- certainly the machine will wear out. If the injustice has a spring, or a pulley, or a rope, or a crank, exclusively for itself, then perhaps you may consider whether the remedy will not be worse than the evil; but if it is of such a nature that it requires you to be the agent of injustice to another, then, I say, break the law. Let your life be a counter-friction to stop the machine. What I have to do is to see, at any rate, that I do not lend myself to the wrong which I condemn."

- Henry David Thoreau 

 

 

 

Nettsider:

 

"Egalité! Liberté! Sexualité! Paris, May 1968" (The Independent):

https://www.independent.co.uk/news/world/europe/egalit-libert-sexualit-paris-may-1968-784703.html

 

Prague Spring (Wikipedia):

https://en.wikipedia.org/wiki/Prague_Spring

 

Sivil ulydighet av Henry David Thoreau (Pax forlag):

https://www.pax.no/sivil-ulydighet.5602188-331601.html