Fortellinger

12. mai, 2019

 

"Det er mange ikring deg som frys, ver du eit bål, strål varme ifrå deg!"

 - Halldis Moren Vesaas

 

 

 

 

 

Jeg var lenge i tvil om hvordan jeg skulle skrive denne oppgaven. Tenkte og tenkte. Grublet og grublet. Vurderte flere måter å gjøre det på, men forkastet alle i tur og orden. Så hva nå? Når vi skal samles til ny undervisning på Campus Drammen i morgen og oppgaven må være ferdig skrevet?  Jeg vet ikke for å være ærlig, men prøver likevel. Det blir da en tekst basert på mine refleksjoner rundt hva jeg mener medforskere kan bidra med. For det er slik jeg har forstått oppgaven. At jeg skal gi mine tanker omkring det. Jeg vil derfor ikke legge vekt på det jeg har lest i pensum, men komme med noen betraktninger. Jeg er ikke ute etter å si de riktige tingene sett fra et faglig perspektiv. Isteden vil jeg gi uttrykk for hva jeg mener rollen som medforsker bør gå ut på basert på min erfaring som psykiatrisk pasient.

Her kommer det…

Først og fremst! Vi er mennesker. Mer enn noe annet er det det vi er. Og det innebærer at vi er medmennesker for hverandre. Medforsker er en rolle, men også kun det. En rolle kan aldri erstatte det rent menneskelige. Det er mitt grunnsyn. Vitenskap og forskning er verktøy vi bruker for å kunne gjøre jobben innen psykisk helse. Et viktig verktøy, ja, men heller ikke mer. Det helt avgjørende er at medforskeres bidrag faktisk gir utslag og betyr noe. Den unike kompetansen de har må ikke neglisjeres, men verdsettes og tas i bruk. Forskningen bør jo nå frem til de som trenger det mest, nemlig mennesker som befinner seg i en ytterst sårbar og vanskelig livssituasjon. Det må legges til grunn for alt medforskere gjør. Hvis medforskeres arbeide tilfredsstiller fagfolk, eksperter og myndigheter, men samtidig bommer på de som trenger det mest, er det de gjør verdiløst. Medforskere må rett og slett ha brukerne som mål for alt sitt virke. Hvordan kan så det gjøres? Jeg vil gi noen tanker.

All form for sosial omgang er basert på kommunikasjon. Vi prater med hverandre, forteller om ting vi har opplevd, om våre hverdagsliv, arbeid og fritid, interesser og hobbyer, tanker og meninger, ting vi liker og ikke liker, ønsker og håp. Sånne ting. Det viktige er ikke at vi forteller andre om oss selv og våre egne liv, men at vi lytter til hva de forteller oss. Skal mellommenneskelig kommunikasjon være fruktbar må vi lytte. Å være en god lytter forutsetter at vi har evnen til å sette oss inn i hva andre forteller. Det holder ikke med å nikke og smile når de gjør det, at vi sier oss enige og sånn. Nei, det forutsetter at vi gir de vår oppmerksomhet og følger med. At vi faktisk tar til oss hva de sier.

Da jeg var i psykiatrien opplevde jeg leger, psykologer og sykepleiere som ikke lyttet. Joda, de hadde ører når jeg pratet med dem, men det jeg sa nådde likevel ikke frem. Det var som om jeg pratet til en vegg. Jeg ble møtt med en holdning som sa: «Du er syk og forstår derfor ikke din egen situasjon. Det gjør derimot vi. Vi vet derfor hva som er best for deg.» Jeg kunne ha gitt mange eksempler på det. Ville i så fall ha blitt en lang liste. Men gir et eksempel for å illustrere hva jeg mener. Det var da jeg trosset legenes klare anbefaling om uføretrygd, som de mente var det beste for meg.

Prognosen som jeg fikk da jeg ble innlagt var meget dårlig og legene antok at jeg ville være pleietrengende livet ut, at jeg ikke hadde noen reell mulighet for utdanning og jobb, og heller ikke ville kunne delta i samfunnslivet på vanlig måte. Uføretrygd var da løsningen slik de så det for seg. Men hva gjorde jeg? Jo! Jeg nektet plent å gjøre som de anbefalte. Isteden insisterte jeg på å fullføre utdannelsen og deretter få meg jobb. Vi hadde flere runder på det. Legene stod på sitt og jeg på mitt. Til slutt endte det med at vi ble innkalt til møte hos daværende Trygdeetaten. I mellomtiden hadde jeg hatt ulike jobber, blant annet som pleiervikar på sykehjem og dagsvikar på Vinmonopolet. Lønnen jeg fikk ble trukket fra attføringen krone for krone. På møtet var min psykolog samt en lege som kjente til min sykdomsbakgrunn med.

Før møtet ble jeg innkalt til samtale med overlegen på behandlingssenteret som jeg var innlagt på og min psykolog. Begge var meget tydelige på at jeg burde si ja til uføretrygd. Sett på bakgrunn av min situasjon ville det gi meg nødvendig økonomisk trygghet, mente de. Men jeg ville ikke. Nektet å høre på dem. De ble begge temmelig oppgitt, for å si det sånn. Da møtet hos Trygdeetaten fant sted fikk dette en avklaring. Trygdeetatens folk sa at jeg hadde jobbet såpass lenge at de mente jeg var arbeidsfør og at grunnlaget for attføring dermed falt bort. Min psykolog protesterte. Hun sa at jeg var redusert og derfor ikke kunne regne med varig jobb i fremtiden. Det ble noe diskusjon omkring det. Så spurte Trygdeetatens folk meg direkte: «Hva mener du selv, Morten? Regner du deg som arbeidsfør? Kan du jobbe?» Jeg nølte ikke ett sekund. Svarte høyt og tydelig ja. Min psykolog ristet på hodet. Men Trygdeetatenes folk konkluderte: «Greit! Morten regner seg selv som arbeidsfør. Det gjør også vi. Dermed avsluttes attføringen og vi ønsker ham lykke til med jobb.»

Da vi kom tilbake på behandlingssenteret ble det umiddelbart en samtale mellom meg, overlegen og min psykolog. Begge sa at jeg måtte klage på vedtaket til Trygdeetaten. Jeg svarte at det ville jeg ikke gjøre, men jobbe på Vinmonopolet selv om det var dagsvikariat. Da sa overlegen kontant: «Nå tar du en veldig risiko.» Det visste jeg godt at jeg gjorde, men holdt likevel fast på mitt. Enden på visa ble at etter ett par måneder fikk jeg fast ansettelse. Jeg stod i jobben i 20 år frem til 2015. Da jeg ble friskmeldt av min psykiater på Furuset distriktspsykiatriske senter for 11 år siden sa han at i mitt tilfelle er det nesten ingen som klarer å komme tilbake til vanlig hverdagsliv, men at jeg hadde klart det. Han mente at årsaken var at jeg hadde hatt jobb i mange år, noe som ga meg en strukturert hverdag. Han uttrykte det konsist. Jeg husker tydelig det han sa, som var: "Du har jobbet deg frisk."

Hvorfor forteller jeg dette om min bakgrunn fra psykiatrien? Fordi jeg mener det illustrerer noe mange brukere møter: Fagfolk som ikke lytter. De vet hva som er best for brukerne, og er ofte lite interessert i å vurdere alternativer sett utfra brukernes ønsker og behov. Det er farlig for brukerne fordi de umyndiggjøres og passiviseres. Dermed gjøres de avhengige av behandlingssystemet, noe de absolutt ikke bør bli. Jeg klarte det altså. Fordi jeg ikke gjorde som fagfolkene sa ble jeg frisk. Hadde viljestyrken og troen på at jeg skulle få det til, selv om jeg flere ganger var nær på å gi opp. Ikke alle brukere er like heldige som det jeg var. Jeg møtte innlagte dengang som hadde gitt opp. Blikket i øynene deres var som sorte hull. Hva som befant seg bak blikkene kan jeg bare ane. 

Medforskere må synliggjøre brukerne som mennesker for forskerne og fagfolkene. Ikke som pasienter med diagnose. Kunnskapen og innsikten som de har kan kun tilegnes ved erfaring. Ikke noe man kan lese seg til. Ingen andre har slik kunnskap og innsikt. De er derfor gull verdt for forskerne og fagfolkene. Tankene og refleksjonene de har gjort seg om hvordan behandlingssystemet fungererer kan brukes slik at forskningsprosjektene treffer sine mål. De har jo opplevd det fra innsiden. Følt det direkte på kroppen. Det har svært få av forskerne og fagfolkene gjort. Finnes dog ingen fasit på hvordan de skal gjøre dette. Det må hver og en av dem finne ut av selv. Prøving og feiling er uunngåelig, og veien blir som kjent til mens man går. Vi kan selvsagt dynge på med vitenskap og forskning. Komme med alle de gode ideene og konstruktive løsningene. Men! Spørsmålet medforskere hele tiden må stille seg er hvem forskningen vil være til gavn for. Dem selv? Forskerne? Fagfolkene i behandlingssystemet? Myndighetene? Eller de som trenger det mest? Mennesker med sterkt behov for empati og forståelse? Som trenger at noen lytter til dem? Som kan gis støtte ved å synliggjøre dem i rapporter, utredninger og dokumenter? At de får troen på seg selv og egne krefter? At de får håp? Slik at de kan komme seg ut av helvete de vitterlig befinner seg i?

Hvem forskningen må være til gavn for burde være innlysende for alle som kjenner psykiatrien, men sånn er det dessverre ikke. Fordommer mot og stigmatisering av brukerne eksisterer, og de reduseres ofte til noe annet enn mennesker. Det gir seg utslag i hvordan psykiatrien fungerer. Forskningen har en oppgave her, som er å kartlegge dette sett fra brukernes side. Diagnose blant annet virker effektivt dehumaniserende, selv om legene ikke vil det slik. Det gjør også isolering på skjermede avdelinger, sprøyter og medikamenter, at man låses inne på rom som ligner glattceller, at man legges i reimer, terapi der man analyseres av psykiatere og psykologer. Av den grunn må brukernes ord om hvordan de opplever både sin egen situasjon og behandlingssystemet veie tyngre enn fagfolkenes vurderinger i rapporter, utredninger og dokumenter. Det er min klare oppfatning. Vi har gjort nok erfaring med hvor galt det har gått fordi brukerne ikke blir lyttet til, og at de reduseres til noe annet enn mennesker. Det er her medforskere kommer inn i bildet. Med sin kompetanse kan de fange opp det brukerne sier bedre enn forskere og fagfolk er istand til. For de har forutsetningen til det. 

Medforskeres rolle må være at de bringer inn brukernes perspektiv i forskningen, og at de gjør det på brukernes premisser. Gjør at de blir sett av forskerne og fagfolkene, for å si det på godt norsk, og ikke reduseres til fagbegreper, modeller og statistikk. Da vil medforskere kunne gjøre jobben. Og bare da. Fordi da er de medmennesker som legger brukernes situasjon til grunn for sitt forskningsarbeid. Det er i klartekst hva brukerne trenger: Mennesker som bryr seg om dem, som kjenner deres lidelse og vet hvor skoen trykker, som tar på alvor ønskene og behovene de har, som lytter til dem, som ser dem. All behandling, terapi og medisinering kommer i annen rekke. Hvorfor er dette så viktig? Svaret på det er opplagt. Brukerne er mennesker. De er ikke diagnoser. Det må være alfa og omega for forskningen innen psykisk helse, fra prosjektene starter til de fullføres. Medforskere må bidra til at forskningen blir egnet verktøy for å kunne bedre behandlingen. Det er jobben de har. De vet hva dyp smerte og fortvilelse er. De vet hva det vil si å slite med selvmordstanker. De vet hvordan det oppleves at livet ødelegges. De vet hva helvete er. Fordi de har vært der selv.

 

 

 

Natten

I tomme gater vandrer
et barn som er blitt blindt,
og rører ved ditt vindu
så sakte og så lindt.

Det kryper inn i rummet
og puster ved ditt kinn,
og smertene de sover
i duft og kjølig vind.

Dets kolde fine hender
er rede til å gi
en gave som er glemt alt
når mørket er forbi:

Dypet bakom bilder
og ømhet uten bunn
ensomhet som flammer
uten mæle, uten munn.

I tomme gater plystres
en spinkel melodi,
og det du tror er natten,
er barn som går forbi.

- Gunvor Hofmo

 

 

 

Nettside:

 

Samarbeidsbasert forskning i psykisk helsearbeid - Universitetet i Sørøst-Norge:

https://www.usn.no/studier/finn-studier/helse-og-sosialfag/samarbeidsbasert-forskning-i-psykisk-helsearbeid/

 

 

 

2. jan, 2019

 

"Så godt kan eit menneske vera at det blir vakkert av det."

- Olav Duun

 

 

 

 

 

"Hva gjør deg egnet til å være erfaringskonsulent? Hva kan du tilføre?" spurte han og kikket oppmerksomt på meg. Jeg svarte umiddelbart: "Fordi jeg har vært i helvete, rett ut sagt, men klarte mot alle odds å komme tilbake til vanlig hverdagsliv igjen. Det er noe man ikke kan lese seg til. Det må erfares for at man skal kunne forstå hva det innebærer. Jeg har derfor en kunnskap og innsikt som kan være til hjelp for andre mennesker som er i helvete." Han forsatte med å kikke oppmerksomt på meg. "En håpets formidler!" sa han med ettertrykk. Så smilte han og rakte ut sin hånd. "Du kan få prøve deg hos oss," sa han vennlig. Jeg tok hånden og takket ham. Tårer presset seg på i mine øyne. En sterk følelse av lettelse og glede skylte over meg. Drømmen jeg hadde hatt så lenge om å bli erfaringskonsulent virket å gå i oppfyllelse, og jeg hadde en klar formening om at dette ville gå fint, at nå kunne jeg satse på jobb om ikke så lenge. Men der tok jeg grundig feil.

På nyåret i fjor fikk jeg en privat melding på Twitter fra ei venninne. "Sjekk hva erfaringskonsulent er, Morten!" skrev hun. "Med din bakgrunn er du som skapt for den rollen." Hun fulgte opp med å sende meg e-poster, og ikke lenge etterpå pratet vi sammen i telefonen. Jeg visste ingenting om hva erfaringskonsulent er. Hadde ikke hørt om det engang, men hun satte meg meg grundig inn i det. Noen uker senere kom jeg i kontakt med organisasjonen NUBS (Nettverk av Unike Brukerstemmer) og fikk et møte med den daglige lederen og hennes rådgiver. Møtet var såpass bra at jeg ble overbevist om at erfarinsgskonsulent var greia for meg. Jeg hadde en meget god magefølelse etter møtet, og snøballen begynte å rulle. Om våren kom jeg med på et jobbsøkerkurs hos Hero Kompetanse på Økern. Helt fra starten av på kurset gjorde jeg det klart at jeg tok sikte på å bli erfaringskonsulent. Min veileder visste ikke hva det er. Ingen av de andre veilederne visste det heller. Til og med min Nav-veileder var helt blank på erfaringskonsulent. Men det skulle endre seg.

Våren og sommeren rullet avsted og høsten meldte sin anmarsj. I mellomtiden hadde Nav etter noe om og men gitt grønt lys for at de ville dekke det opplæringskurset til NUBS kostet. Kurset var svært gunstig for at jeg kunne kvalifisere meg som erfaringskonsulent. I tillegg fikk jeg praksisplass på Enhet Mestring Psykisk Helse og Rus - Bydel Gamle Oslo i tre måneder. Da hadde jeg allerede fått kontakt med en sentral erfaringskonsulent i Oslo Kommune. Jeg og min veileder på Hero Kompetanse hadde et møte med ham. Under møtet sa han at med min universitetsbakgrunn, samt opplæringskurset til NUBS og praksisplass ville jeg stå knallsterkt som jobbsøker. Jeg tok alt han sa til meg. Det virket nesten som en drøm at jeg kunne få meg jobb etter å ha vært arbeidsledig så lenge. Det var nesten som en eurfori. Jeg var full av optimisme og pågangsmot. Kurset til NUBS kom igang. Det viste seg raskt å være et lærerikt og spennende kurs. Selve undervisningen var pedagogisk lagt opp og ble gjennomført meget bra, så jeg fulgte godt med. Uka det varte fløy avsted. Ett par uker senere begynte jeg i praksisen. Første dagen jeg stilte på jobb hadde jeg en god følelse inni meg om at et nytt kapittel nå ble skrevet i min bok, og at det ville bli et oppløftende og lyst kapittel. Det skulle ikke gå mange dagene før følelsen forsvant.

Jeg har så og si ingen erfaring med å jobbe på egenhånd. Altså tilrettelegge arbeidsdagen selv og være min egen sjef. Da jeg jobbet på Vinmonopolet var alt ordnet og tilrettelagt av butikksjefen og nestlederen. De tok alle nødvendige beslutninger om hva som skulle gjøres. Jeg fikk tildelt mine oppgaver slik mine kolleger også fikk det. Dermed visste jeg hva som ble forventet av meg. Jeg visste når jeg måtte stille på jobb om morgenen. Og når jeg gikk om ettermiddagen var jeg ferdig på jobb. Da kunne jeg koble mentalt om og fokusere på min fritid. Praksisplassen var annerledes, og det sleit jeg en god del med. Det gikk flere uker før jeg fant ut av hvordan jeg skulle tilrettelegge arbeidsdagen. Jeg hadde fleksitid, noe som var helt nytt for meg. Det tok lang tid før jeg vennet meg til det. Alt i alt var det mye nytt og ukjent, især regelverket for ansatte i kommunen som jeg syntes virket omfattende og rigid. I tillegg var læringskurven bratt. Likevel, den største utfordringen var kravene som ble stilt til meg på det rent personlige planet.

Da jeg begynte i praksisen trodde jeg at min bakgrunn fra psykiatrien og erfaring med pillemisbruk gjorde meg kvalifisert. Det var en illusjon som brast temmelig raskt. Etter noen uker i praksisen skjønte jeg at for å kunne være kvalifisert måtte jeg ha nødvendige personlige egenskaper. Men jeg var usikker på om jeg hadde de egenskapene og begynte å tvile på om jeg var egnet. I de ukene tenkte jeg mye. Jeg gikk turer hjemme og tenkte. Satt i min leilighet og tenkte. Også når jeg var på jobben tenkte jeg. Det var en tung tid. Håpet om jobb sloknet langsomt inni meg. På ny så jeg for meg en tilværelse med arbeidsledighet. Jeg hadde det ikke særlig godt, for å si det sånn. Men jeg var innstilt på å fortsette. Å gi opp var fullstendig uaktuelt. Jeg kunne jo ikke trekke inn årene kun fordi jeg møtte motstand, eller fordi tingene ikke utviklet seg slik jeg trodde på forhånd. Det kunne jeg selvsagt ikke. Etter å ha tenkt over det noen dager kom jeg frem til at her var en ting helt nødvendig, som var å ikke gjøre forhastede konklusjoner, men ta det som måtte komme med et åpent sinn.

Min sjef ga meg et solid inntrykk. Han var meget ryddig, tydelig på kommunikasjon, en god lytter, rask til å oppfatte det som ble sagt, og skar igjennom når det var uklarheter. Videre var han jovial og vennlig, men kunne også være bestemt når det trengtes. Han ga meg oppgaver allerede i starten, som blant annet var å lese hefter og dokumenter fra Helsedirektoratet, organisasjonen Erfaringskompetanse, og NAPHA (Nasjonalt Kompetansesenter for Psykisk Helsearbeid). Fordi jeg var usikker på min rolle og hvordan jeg skulle tilrettelegge arbeidsdagen gikk det altså noen uker før jeg kom godt igang med oppgavene, men litt etter litt fikk jeg opp tempoet i arbeidet. Det bestod mye av å lese heftene og dokumentene jeg hadde fått tildelt. Især ett hefte måtte jeg sette meg grundig inn i. Det var utgitt av Helsedirektoratet og het Sammen om mestring. Ifølge min sjef er det selve grunnboka innen psykisk helsearbeid. Jeg leste heftet en gang før jul. Leser det for andre gang nå. Antakelig trenger jeg å lese det tre-fire ganger før det sitter godt nok.

Utover å lese hefter og dokumenter deltok jeg på både møter, konferanser, kurs og seminarer. Det likte jeg veldig godt fordi da traff jeg mennesker med erfaring og fagkunnskaper, samt fikk et innblikk i hva som skjer innen psykisk helsevesen og rusomsorgen. Videre skrev jeg tilbakemeldinger på kommunale rapporter og planer som var ute til høring. Men det som betydde mest for meg var menneskene jeg møtte på Enhet Mestring Psyksisk Helse og Rus. Allerede fra første dag av følte jeg meg velkommen. Jeg fikk god kontakt med flere av de som jobber der. Fine mennesker alle sammen. Innimellom tok jeg med hjemmebakt brød, hjemmlaget leverpostei og andre godsaker til felleslunsjen. Det var populært. Jeg delte også villig tips om mat og drikke til de av mine kolleger som ønsket det.

I morgen er siste dagen av praksisperioden. Neste uke stiller jeg med "blanke ark og fargestifter tel..." slik Alf Prøysen synger. Det blir derfor spennende å se hva som vil skje i tiden fremover. Magefølelsen er blandet og tanker tumler rundt i mitt hode. Det er naturlig da jeg venter på at viktige brikker skal falle på plass. På den ene siden har jeg lært mye bra iløpet av praksisperioden. På den andre siden er jeg ikke lenger like overbevist om at jeg egner meg som erfaringskonsulent. Det må selvsagt avklares, men heldigvis har jeg god tid. Skulle det bli slik at jeg får jobb som erfaringskonsulent må jeg ikke tvile på om jeg er egnet. Da må jeg være sikker på meg selv i rollen jeg har. Ellers går det jo ikke. For erfaringskonsulent er en krevende rolle å ha. Man må ha helt nødvendige egenskaper for å kunne fylle den. Erfaringskonsulenter som jeg har snakket med fortalte at det tok de mer enn ett år å finne rollen og bli trygg på den. For enkelte tok det to eller tre år. Jeg må altså smøre meg med tålmodighet og se ting an. En quick fix er bare ikke mulig her. Dette dreier seg om modning over tid. 

Det jeg lærte under praksisperioden vil komme til god nytte for meg, uavhengig om jeg får jobb eller ikke. Først og fremst har jeg lært noe om min begrensning som menneske. Det har gitt meg bedre selvinnsikt. Håper jeg iallfall at det har. Videre har jeg lært at som erfaringskonsulent må jeg være 100% profesjonell i jobbsammenheng. Det betyr blant annet at jeg må kunne tilrettelegge arbeidsdagen selv og være min egen sjef. Etter tre år som arbeidsledig er det en tøff omstilling for meg. Det er også en tøff omstilling fra da jeg jobbet på Vinmonopolet. Men det viktigste jeg har lært er at jeg må tilpasse meg mennesker som befinner seg i en sårbar livssituasjon. Jeg må ha gode sosiale antenner, være lyttende og forståelsesfull, være til å stole på samt kunne takle (vanskelige) utfordringer. Det er helt nødvendige egenskaper for å kunne være erfaringskonsulent.

Jeg har tenkt mye over dette og er kommet i tvil om jeg har de egenskapene, så hvor veien går videre vet jeg ikke for øyeblikket. Men tvil er ikke alltid bortkastet. Tvert om kan tvil være fruktbart og produktivt. Å tvile gjør at man tenker mye. Man vurderer seg selv og det man driver med. Og forhåpentligvis ser man seg selv i perspektiv. Det kan man faktisk ha godt av å gjøre en gang i blandt. Tvilen er jo et nødvendig korrektiv til skråsikkerhet. Å tvile kan også gjøre at man blir mer hel som menneske, nettopp fordi man tenker mye da. Jeg iallfall ser det slik. Filosofer har sagt at tvilen er grunnlaget for undringen, som så igjen er grunnlaget for kontemplasjon. Jeg tror på det. Derfor, hvis jeg skal satse videre på å bli erfaringskonsulent, noe jeg ønsker, vil det kreve mye av meg. Det er jeg fullt ut klar over. Da må jeg blant annet dempe min væremåte, fordi den kan bli for mye av det gode for mennesker som sliter. Mine nærmeste venner sier at min væremåte virker forfriskende på dem fordi den er så levende. Men de sier også at andre kan bli skeptiske, og noen endog skremt. En sa til meg at jeg bryter alle sosiale normer, men at det ikke er noe vondt i meg. En annen sa at det nærmest bobler inn meg. En tredje sa at hun ikke visste om andre menn i 50-årene som var så levende. Så hvis jeg en dag skal bli erfaringskonsulent må jeg være egnet. Det ligger i bånn. Konklusjonen jeg har kommet frem til er et jeg ikke er klar nå. Skal jeg satse videre på dette trenger jeg mer opplæring. Jeg trenger også tid til å kunne omstille meg og bli moden.

Jeg har søkt om opptak på et studium. Det heter Samarbeidsbasert forskning i psykisk helsearbeid og arrangeres av Universitetet i Sørøst-Norge. Undervisningen skal holdes i Drammen. Min sjef anbefalte meg sterkt å søke på det. I tilfelle jeg kommer med, noe det er gode muligheter for, vil jeg følge vanlig progresjon og ta det som ettårig studium. Det betyr eksamen og at jeg får studiepoeng, samt kan føre det opp på min CV. Alle jeg har snakket med sier at studiet vil være gull verdt for meg som jobbsøker. I skrivende stund avventer jeg svar fra Nav om de vil dekke det studiet koster. Skulle Nav gi grønt lys tar jeg det. Da kan dører åpne seg.

 

 

 

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
og av uhelbredelig ensomhet.

Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.

Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

- Gunvor Hofmo

 

 

 

Nettsider:

 

Oslo Kommune Psykisk Helse:

https://www.oslo.kommune.no/helse-og-omsorg/psykisk-helse/

 

Samarbeidsbasert forskning i psykisk helsearbeid (Universitetet i Sørøst-Norge):

https://www.usn.no/studier/finn-studier/helse-og-sosialfag/samarbeidsbasert-forskning-i-psykisk-helsearbeid/

 

Bydel Gamle Oslo, Mestringsenhet Psykisk Helse & Rus:

https://www.facebook.com/pshbgo

 

 

 

20. nov, 2018

 

"Jeg har vært der selv, kan kjenne meg igjen og har vært gjennom mye av det samme som brukerne, og dette bruker jeg i jobben."

- Roger Voll, erfaringskonsulent

 

 

"Det skal holdes en landskonferanse i november. Sterkere Sammen heter konferansen. Du kan sjekke programmet på konferansens nettside. Søk på Google så finner du den lett. Hvis du blir med vil det kunne gi deg godt innblikk i hva rollen som erfaringskonsulent går ut på, og om utfordringer og muligheter rollen gir," sa Torbjørn og kikket på meg med oppmerksomme øyne. "Du verden for et godt tips, Morten! Det burde du absolutt slå til på," utbrøt Per. "Jeg blir gjerne med," svarte jeg. "Fint! Da melder jeg deg på," sa Torbjørn og smilte. Det var en ettermiddag tidlig i september. Torbjørn, Per og jeg satt på en utekafe på Tøyen Torg og pratet sammen. Torbjørn jobbet som erfaringskonsulent i Bydel Gamle Oslo. Per var min veileder på karrieresenteret Hero Kompetanse. Per og jeg hadde bedt Torbjørn om et møte for å høre om hva erfaringskonsulent gikk ut på og hvilke jobbmuligheter som var.

Sommeren var over og høsten hadde såvidt begynt. Sola skinte fra klar blå himmel og temperaturen kjentes behagelig, men likefullt var luften blitt litt skarp i det, som typisk er for denne årstiden. Jeg tok en slurk av kaffen og tenkte over det Torbjørn nettopp hadde sagt om konferansen. Flere hundre erfaringskonsulenter fra hele landet skulle møtes til en to dagers konferanse i Oslo. Det syntes jeg virket meget interessant. Vi pratet sammen en liten stund til. Så takket Per og jeg Torbjørn for at han tok seg tid til møtet. Vi reiste oss fra bordet og sa hade til hverandre. Torbjørn gikk tilbake til kontoret sitt. Per gikk til der han hadde parkert bilen sin. Jeg ruslet til stasjonen for å ta T.banen hjem.

Da jeg var kommet vel innenfor døra hjemme søkte jeg på Google etter nettsiden til Sterkere Sammen, slik Torbjørn hadde anbefalt meg. Nettsiden kom høyest opp blant søkerresultatene. Jeg sjekket siden med interesse og kikket på bildene. Da jeg hadde lest det som var lagt ut på siden ringte jeg Lise. Hun var daglig leder for NUBS (Nettverk av uavhengige brukerstemmer). Jeg møtte henne på vårparten fordi jeg ville ha råd om hvordan bli erfaringskonsulent. Ei klok og kunnskapsrik dame som vet mye om hva rollen som erfaringskonsulent går ut på. Det hun fortalte om jobbmuligheter under møtet vårt gjorde meg optimistisk, men hun var tydelig på at det var en krevende rolle til tider. Hun kom også inn på konferansen og anbefalt meg sterkt å delta. Jeg ønsket derfor å fortelle henne at Torbjørn ville melde meg på den. "Veldig bra at Torbjørn melder deg på. Du kommer til å møte fine mennesker med ulik bakgrunn. I tillegg får du mulighet til å orientere deg rent faglig sett," sa hun. "Du skal være med på den, etter hva jeg har forstått?" spurte jeg. "Ja, det skal jeg," svarte hun. "Konferansen er viktig innen fagfeltet. Jeg har derfor deltatt alle årene jeg har vært leder for NUBS." "Skal bli hyggelig å treffe deg igjen da," sa jeg. "Vi treffes helt sikkert innen den tid," svarte hun. "Det håper jeg at vi gjør," sa jeg.

Ukene gikk og november nærmet seg. I mellomtiden hadde jeg begynt i praksisplass som erfaringskonsulent i Bydel Gamle Oslo. Torbjørn jobbet på samme avdeling som jeg. Det likte jeg at han gjorde, for da kunne jeg spørre ham om råd og veiledning når jeg trengte det. Han gav meg et godt inntrykk. En rolig og sympatisk fyr som tenkte seg om før han sa noe. Aldri et nei i hans munn når jeg spurte ham om hjelp. Videre var det tydelig at han hadde god faglig innsikt og forståelse. Jeg likte også de andre på avdelingen. De var vennlige og imøtekommende mot meg, og veldig greie å prate med. Min sjef var lett å omgås. En jovial fyr med lun humor, men han kunne også være bestemt når det var nødvendig.

Endelig kom dagen da konferansen skulle starte. Jeg stod grytidlig opp. Tok på meg slåbroken og tuslet gjespende ut på kjøkkenet for å lage meg espresso kaffe. Mens jeg drakk av kaffen lagde jeg grov havregrøt. Da grøten og kaffen var fortært var jeg klar for dagen. Jeg tok først T-banen ned til Jernbanetorget, deretter trikken til Hausmannsgate der Røde Kors konferansesenter ligger. Da jeg passerte den sorte jernporten så jeg at mange stod på utsiden av hovedinngangen. Alle hadde en kopp kaffe i hånden, og mange av dem røkte. Jeg nikket til de, åpnet døra og gikk inn i konferansesenteret. Inne var det tett med folk og det summet høyt av stemmer. Flere smilte til meg mens jeg beveget meg innover. Jeg kom inn i Henry Dunant salen og kikket etter en ledig plass. Salen var ennå ikke helt fylt opp, så jeg fikk raskt øye på et bord med ledige stoler. "Hei! Er det ledig her?" spurte jeg damene som satt ved bordet da jeg var kommet frem til det. "Ja, det er ledig. Bare sett deg sammen med oss," svarte de og kikket vennlig på meg. "Takk!" sa jeg og hengte lærjakka fra meg på stolryggen. Vi hilste på hverandre og sa hva vi het og hvor vi kom fra. Den ene av damene var fra Kristiansand, den andre fra Tromsø, den tredje fra Bergen, og den fjerde fra Tønsberg. Vi pratet om løst og fast til to unge jenter gikk opp på podiet. Det ble stille i salen og alle rettet sin oppmerksomhet mot jentene. De satte seg på hver sin krakk og begynte å synge. Åpenbart syntes salen at det var en fin åpning av konferansen, for da jentene hadde sunget ferdig fikk de varm applaus. Da applausen la seg gikk to konferansierer opp på podiet. De ønsket god morgen og presenterte programmet for konferansen.

Det første innslaget var om hvilke rettigheter erfaringskonsulenter har på arbeidsmarkedet og i jobbsituasjon. Ei dame fra Fagforbundet i LO holdt et godt og engasjerende foredrag om både rettigheter og plikter. Da hun var ferdig holdt ei ung jente et foredrag om hvordan hun opplevde sin rolle som erfaringskonsulent. Hun formidlet det på en levende og selvironisk humoristisk måte, selv om innholdet i foredraget var alvorsfylt nok. Åpenbart likte salen hennes foredrag. Jeg kunne se at mange nikket anerkjennende, humret og lo, og flere ganger fikk hun applaus. Da hun var ferdig med sitt foredrag var det tid for den første pausen.

Godt fornøyd med konferansens første økt tok jeg på meg lærjakka og six-pencen. Jeg ville ut en tur for å trekke frisk luft. Ute hadde folk samlet seg i større og mindre grupper. Alle pratet livlig og lo mye. Jeg lurte derfor på om de kjente hvernadre fra før av. Etter en liten stund kom ei dame ut. Hun stilte seg opp et lite stykke unna der jeg stod, tok frem en sigarett fra veska og tente den med en lighter. Hun var den eneste som stod for seg selv, slik som jeg. Det gjorde meg nysgjerrig på henne, så jeg gikk bort for å hilse på. Hun tok min hånd, ga meg et åpenhjertig smil og sa hva hun het. "Jeg jobber som sosialrådgiver i Fredrikstad," sa hun. "Akkurat! Selv har jeg praksisplass som erfaringskonsulent i Oslo,. Jeg har nettopp begynt og er dermed helt fersk," sa jeg. Hun nikket og tok et drag av sigaretten. "Har du erfaring?" spurte jeg henne. "Ikke med psykisk sykdom eller rusproblem. Erfaringen jeg har er min utdannelse samt årene jeg har jobbet som rådgiver," svarte hun. "God utdannelse og jobb er verdifull erfaring å ha. Man skal ikke kimse av det," sa jeg. Hun nikket og sa seg enig. Vi fortsatte med å prate til pausen var over.

Inne i Henry Dunant salen satte jeg meg sammen med de fire damene igjen og neste innslag begynte. Nå skulle det være paneldebatt. Ordstyreren holdt sin innledning og debatten kom igang. Jeg rettet meg opp i stolen og fulgte godt med. Min sjef var en av deltakerne i debatten, og jeg ville få med meg det han sa. Hver gang han fikk ordet hadde han gode poenger. Selv om temaene som ble tatt opp var høyst aktuelle, noen av de også brennbare, var det liten uenighet blant deltakerne. Det ble derfor ingen polemikk, noe som skuffet meg litt. Jeg hadde håpet på en frisk debatt som ville virke stimulerende på meg. Som tidligere aktivt medlem av Studentersamfundet setter jeg pris på friske debatter. Jeg hadde også gått på debattene på Chateau Neuf i mange år. Men settingen på Sterkere Sammen var annerledes. Det skjønte jeg selvsagt. Jeg syntes likevel at debatten var interessant da den var preget av av faglig bredde. Etter debatten var det tid for lunsj. Jeg forsynte meg på en tallerken, plukket opp en flaske eplemost, og fant så et lite stettbord i foajeen der jeg kunne spise i ro og mak. Da jeg hadde spist ferdig gikk jeg ut for å strekke på beina og prate med folk.

Resten av dagen fortsatte med foredrag. De hadde interessante temaer og ble godt fremført. Da konferansedagen var over dro jeg hjem for å hvile litt. Senere på kvelden skulle det være det festmiddag. Jeg ønsket å være opplagt, så tenkte at en blund hjemme først ville gjøre meg godt. Festmiddagen ble holdt på Åpen Scene på ærverdige Torggata Bad. Jeg ville være der i god tid slik at jeg kunne røke ei pipe og prate med folk før middagen. Da jeg ankom Torggata Bad ble jeg først registrert av Torbjørn og en annen fyr som stod i døra. Deretter tok jeg heisen opp til femte etasje. Vel oppe gikk jeg ut på takterrassen. Mens jeg stod der og pattet på pipa kom flere etterhvert ut. Jeg nikket til alle og sa hei. De nikket og sa hei tilbake. Noen kom bort og begynte å prate med meg. Det var lett duggregn og luften hadde et kjølig drag, som normalt er for denne årstiden, men det gjorde meg ingenting. Kvelden hadde begynt bra og jeg var i godt humør. Etter en halvtimes tid var pipa røkt ferdig. Jeg banket den fete asken ut i askebegeret som var plassert der og gikk så inn i spisesalen. Nesten alle hadde satt seg, men jeg fant likevel en god plass. Langbordene var dekket med hvite duker, vakre blomsterdekorasjoner og store sølvlysestaker. Atmosfæren i rommet var gladlynt og jeg hadde en god følelse inni meg. Først var det sang og diktopplesing. Etter det ble maten servert av kelnerne. Forretten var stekt sopp med ruccula salat i olje- og hvitløksdressing. Den smakte fortreffelig. Hovedretten var buffet. Jeg forsynte meg med en solid porsjon stekt lamme- og svinekjøtt, grove pølser, smørstekte poteter, dampede grønnsaker, hvitt brød og urtesaus. Også det smakte fortreffelig. Mens jeg spiste kom jeg i lystig prat med de som satt rundt meg. Vi fortalte hverandre morsomme historier og brøt flere ganger ut i latter. Til slutt var jeg vel forsynt. Jeg takket de andre ved bordet for samværet og gikk ut i gangen. Der stod Torbjørn og pratet med en fyr. Jeg gikk bort til ham og takket for kvelden, sa at jeg trengte en god natts søvn. "Hyggelig at du kom i kveld. Vi sees i morgen," sa han. "Det gjør vi," sa jeg og gikk mot heisen. Ute på gata trakk jeg lærjakka godt rundt meg, puttet hendene i lommene og ruslet til Jernbanetorget for å ta banen hjem.

Neste dag møtte jeg Lise. Hun strålte opp da jeg hilste på henne. "Jeg vil sitte sammen med deg," sa hun, og la tingene sine ned i veska. Vi gikk sammen bort til mitt bord og satte oss der. "Det var meget bra her i går. Spennende foredrag, interessant paneldebatt, og hyggelige mennesker som jeg fikk pratet med under pausene," sa jeg. "Så bra at du opplevde gårsdagen slik," sa hun. Jeg nikket og sa: "Blir det like bra i dag er det innertier." "Det tror jeg nok at det blir," sa hun med et glimt i øyet. Første innslag kom igang. Det var ei dansk dame som fortalte om sin organisasjon for erfaringskonsulenter i Danmark. Hun var givende å høre på. Etter henne var det en ung fyr fra Bergen sin tur. En friskus som fikk med seg salen fra første øyeblikk. Han fortalte om en vågal ekspedisjon til Antarktis som han hadde vært med på. Alle i salen fulgte fascinert med. Han var rene fyrverkeriet av positiv energi. Fortalte historien med mye vidd, noe som fikk salen til å le flere ganger.

Da han hadde fortalt sin historie gikk ei dame fra organisasjonen erfaringskompetanse opp på podiet. Hun presenterte en rykende fersk forskningsrapport om erfaringskonsulenter. Måten hun beskrev de vitenskapelige funnene på gjorde at jeg fikk lyst til å lese rapporten. Etterpå fikk vi oppgaver som vi skulle diskutere. Alle bordene i salen hadde fått tildelt et nummer, og en referent satte seg ved hvert av bordene. Oppgavene vi skulle diskutere ble vist på prosjektoren. De dreide seg om ulike sider knyttet til rollen som erfaringskonsulent. Alle ved mitt bord engasjerte seg i diskusjonen. Etter den høye summingen av stemmer i salen å dømme var det engasjement ved de andre bordene også. Etter omlag en times tid med diskusjon var det oppsummering og avrunding.

Så var konferansen over. Arrangørene gikk opp på podiet og takket oss deltakere for at vi hadde vært med og engasjementet som vi hadde vist. Alle lysene i salen ble tent. Folk reiste seg fra sine plasser og begynte å pakke sammen tingene sine. Flere ga hverandre klemmer. Jeg sa hade til damene ved bordet mitt, tok på meg lærjakka og six-pencen, og gikk mot utgangen. På veien ut møtte jeg flere av de jeg pratet med under konferansen. Vi sa hade til hverandre og la til at vi håpet vi ville se hverandre igjen. På veien mot trikkeholdeplassen tenkte jeg tilbake på praten som jeg hadde med Torbjørn tidligere på høsten, og jeg følte takknemlighet over at jeg fikk delta på konferansen. Den hadde gitt meg godt innblikk i hva rollen som erfaringskonsulent går ut på, som Torbjørn sa at jeg ville få. Jeg møtte også fine mennsker med ulik bakgrunn, som Lise sa at jeg ville komme til å gjøre.

Mens jeg satt på T-banen tenkte jeg på hvor heldig jeg er som er blitt frisk og nå lever et vanlig hverdagsliv. Ikke alle er like heldige, dessverre. Mange av de som sliter med psykisk sykdom og rusproblemer befinner seg i helvete, rett ut sagt. Vi må aldri gi slipp på dem. Aldri! Fordi de er mennesker som deg og meg kan vi bare ikke gjøre det. Som mennesker må vi være noe for hverandre, fordi vi trenger hverandre. De som sliter med psykisk sykdom og rusproblemer trenger all den hjelp, varme, støtte og omsorg som vi kan gi dem. Det er nettopp derfor erfaringskonsulenter er så viktige. Med sin unike kunnskap og kompetanse fyller de en rolle som ingen andre har mulighet til å fylle. De har selv vært i helvete og vet derfor hvordan det oppleves. Men de klarte å komme tilbake til vanlig hverdagsliv igjen. At de klarte det gir alle som jobber i det psykiske helsevesenet og rusomsorgen håp. Håp om at de som sliter med sine liv skal kunne bli friske. Ikke minst gir erfaringskonsulenter de som sliter håp. Og betydningen av det kan ikke måles. Fordi et menneskes verdi kan ikke måles.

 

 

 

"En erfaringskonsulent har ruserfaring eller hatt psykiske helseplager som pasient, eller erfaring som pårørende. Kunnskapen kalles erfaringskompetanse eller brukerkunnskap.

Erfaringskonsulenter jobber på system og -individnivå i norsk helsevesen. Det betyr at man enten jobber med veiledning av behandlerne, eller støtter/motivere brukerne, eller i kombinasjon, med begge grupper. Det er svært forskjellig utvikling av erfaringskonsulent rollen i Norge.

Erfaringskonsulenter må inn i i alt planleggingsarbeid i helsesektoren, og skal sørge for at ulike brukerorganisasjoner er godt representert. Erfaringskonsulentene overtar ikke brukerrepresentantenes oppgaver, men holder seg orientert om brukerorganisasjonene i kommunene og har jevnlig kontakt med disse.

Erfaringskonsulenter er håpsformidlere til brukere som har slitt lenge men også inspirere og veilede fagfeltet. Erfaringskonsulenter kan bidra hos helsesøster, skolen, Nav eller andre offentlige kontorer."

- EK-Magasinet

 

 

 

Nettsider:

 

erfaringskompetanse (offisiell nettside):

https://www.erfaringskompetanse.no/

 

NUBS (Nettverk av uavhengige brukerstemmer):

http://www.nubs.no/