2. jan, 2019

Praksisplass som erfaringskonsulent

 

"Så godt kan eit menneske vera at det blir vakkert av det."

- Olav Duun

 

 

 

 

 

"Hva gjør deg egnet til å være erfaringskonsulent? Hva kan du tilføre?" spurte han og kikket oppmerksomt på meg. Jeg svarte umiddelbart: "Fordi jeg har vært i helvete, rett ut sagt, men klarte mot alle odds å komme tilbake til vanlig hverdagsliv igjen. Det er noe man ikke kan lese seg til. Det må erfares for at man skal kunne forstå hva det innebærer. Jeg har derfor en kunnskap og innsikt som kan være til hjelp for andre mennesker som er i helvete." Han forsatte med å kikke oppmerksomt på meg. "En håpets formidler!" sa han med ettertrykk. Så smilte han og rakte ut sin hånd. "Du kan få prøve deg hos oss," sa han vennlig. Jeg tok hånden og takket ham. Tårer presset seg på i mine øyne. En sterk følelse av lettelse og glede skylte over meg. Drømmen jeg hadde hatt så lenge om å bli erfaringskonsulent virket å gå i oppfyllelse, og jeg hadde en klar formening om at dette ville gå fint, at nå kunne jeg satse på jobb om ikke så lenge. Men der tok jeg grundig feil.

På nyåret i fjor fikk jeg en privat melding på Twitter fra ei venninne. "Sjekk hva erfaringskonsulent er, Morten!" skrev hun. "Med din bakgrunn er du som skapt for den rollen." Hun fulgte opp med å sende meg e-poster, og ikke lenge etterpå pratet vi sammen i telefonen. Jeg visste ingenting om hva erfaringskonsulent er. Hadde ikke hørt om det engang, men hun satte meg meg grundig inn i det. Noen uker senere kom jeg i kontakt med organisasjonen NUBS (Nettverk av Unike Brukerstemmer) og fikk et møte med den daglige lederen og hennes rådgiver. Møtet var såpass bra at jeg ble overbevist om at erfarinsgskonsulent var greia for meg. Jeg hadde en meget god magefølelse etter møtet, og snøballen begynte å rulle. Om våren kom jeg med på et jobbsøkerkurs hos Hero Kompetanse på Økern. Helt fra starten av på kurset gjorde jeg det klart at jeg tok sikte på å bli erfaringskonsulent. Min veileder visste ikke hva det er. Ingen av de andre veilederne visste det heller. Til og med min Nav-veileder var helt blank på erfaringskonsulent. Men det skulle endre seg.

Våren og sommeren rullet avsted og høsten meldte sin anmarsj. I mellomtiden hadde Nav etter noe om og men gitt grønt lys for at de ville dekke det opplæringskurset til NUBS kostet. Kurset var svært gunstig for at jeg kunne kvalifisere meg som erfaringskonsulent. I tillegg fikk jeg praksisplass på Enhet Mestring Psykisk Helse og Rus - Bydel Gamle Oslo i tre måneder. Da hadde jeg allerede fått kontakt med en sentral erfaringskonsulent i Oslo Kommune. Jeg og min veileder på Hero Kompetanse hadde et møte med ham. Under møtet sa han at med min universitetsbakgrunn, samt opplæringskurset til NUBS og praksisplass ville jeg stå knallsterkt som jobbsøker. Jeg tok alt han sa til meg. Det virket nesten som en drøm at jeg kunne få meg jobb etter å ha vært arbeidsledig så lenge. Det var nesten som en eurfori. Jeg var full av optimisme og pågangsmot. Kurset til NUBS kom igang. Det viste seg raskt å være et lærerikt og spennende kurs. Selve undervisningen var pedagogisk lagt opp og ble gjennomført meget bra, så jeg fulgte godt med. Uka det varte fløy avsted. Ett par uker senere begynte jeg i praksisen. Første dagen jeg stilte på jobb hadde jeg en god følelse inni meg om at et nytt kapittel nå ble skrevet i min bok, og at det ville bli et oppløftende og lyst kapittel. Det skulle ikke gå mange dagene før følelsen forsvant.

Jeg har så og si ingen erfaring med å jobbe på egenhånd. Altså tilrettelegge arbeidsdagen selv og være min egen sjef. Da jeg jobbet på Vinmonopolet var alt ordnet og tilrettelagt av butikksjefen og nestlederen. De tok alle nødvendige beslutninger om hva som skulle gjøres. Jeg fikk tildelt mine oppgaver slik mine kolleger også fikk det. Dermed visste jeg hva som ble forventet av meg. Jeg visste når jeg måtte stille på jobb om morgenen. Og når jeg gikk om ettermiddagen var jeg ferdig på jobb. Da kunne jeg koble mentalt om og fokusere på min fritid. Praksisplassen var annerledes, og det sleit jeg en god del med. Det gikk flere uker før jeg fant ut av hvordan jeg skulle tilrettelegge arbeidsdagen. Jeg hadde fleksitid, noe som var helt nytt for meg. Det tok lang tid før jeg vennet meg til det. Alt i alt var det mye nytt og ukjent, især regelverket for ansatte i kommunen som jeg syntes virket omfattende og rigid. I tillegg var læringskurven bratt. Likevel, den største utfordringen var kravene som ble stilt til meg på det rent personlige planet.

Da jeg begynte i praksisen trodde jeg at min bakgrunn fra psykiatrien og erfaring med pillemisbruk gjorde meg kvalifisert. Det var en illusjon som brast temmelig raskt. Etter noen uker i praksisen skjønte jeg at for å kunne være kvalifisert måtte jeg ha nødvendige personlige egenskaper. Men jeg var usikker på om jeg hadde de egenskapene og begynte å tvile på om jeg var egnet. I de ukene tenkte jeg mye. Jeg gikk turer hjemme og tenkte. Satt i min leilighet og tenkte. Også når jeg var på jobben tenkte jeg. Det var en tung tid. Håpet om jobb sloknet langsomt inni meg. På ny så jeg for meg en tilværelse med arbeidsledighet. Jeg hadde det ikke særlig godt, for å si det sånn. Men jeg var innstilt på å fortsette. Å gi opp var fullstendig uaktuelt. Jeg kunne jo ikke trekke inn årene kun fordi jeg møtte motstand, eller fordi tingene ikke utviklet seg slik jeg trodde på forhånd. Det kunne jeg selvsagt ikke. Etter å ha tenkt over det noen dager kom jeg frem til at her var en ting helt nødvendig, som var å ikke gjøre forhastede konklusjoner, men ta det som måtte komme med et åpent sinn.

Min sjef ga meg et solid inntrykk. Han var meget ryddig, tydelig på kommunikasjon, en god lytter, rask til å oppfatte det som ble sagt, og skar igjennom når det var uklarheter. Videre var han jovial og vennlig, men kunne også være bestemt når det trengtes. Han ga meg oppgaver allerede i starten, som blant annet var å lese hefter og dokumenter fra Helsedirektoratet, organisasjonen Erfaringskompetanse, og NAPHA (Nasjonalt Kompetansesenter for Psykisk Helsearbeid). Fordi jeg var usikker på min rolle og hvordan jeg skulle tilrettelegge arbeidsdagen gikk det altså noen uker før jeg kom godt igang med oppgavene, men litt etter litt fikk jeg opp tempoet i arbeidet. Det bestod mye av å lese heftene og dokumentene jeg hadde fått tildelt. Især ett hefte måtte jeg sette meg grundig inn i. Det var utgitt av Helsedirektoratet og het Sammen om mestring. Ifølge min sjef er det selve grunnboka innen psykisk helsearbeid. Jeg leste heftet en gang før jul. Leser det for andre gang nå. Antakelig trenger jeg å lese det tre-fire ganger før det sitter godt nok.

Utover å lese hefter og dokumenter deltok jeg på både møter, konferanser, kurs og seminarer. Det likte jeg veldig godt fordi da traff jeg mennesker med erfaring og fagkunnskaper, samt fikk et innblikk i hva som skjer innen psykisk helsevesen og rusomsorgen. Videre skrev jeg tilbakemeldinger på kommunale rapporter og planer som var ute til høring. Men det som betydde mest for meg var menneskene jeg møtte på Enhet Mestring Psyksisk Helse og Rus. Allerede fra første dag av følte jeg meg velkommen. Jeg fikk god kontakt med flere av de som jobber der. Fine mennesker alle sammen. Innimellom tok jeg med hjemmebakt brød, hjemmlaget leverpostei og andre godsaker til felleslunsjen. Det var populært. Jeg delte også villig tips om mat og drikke til de av mine kolleger som ønsket det.

I morgen er siste dagen av praksisperioden. Neste uke stiller jeg med "blanke ark og fargestifter tel..." slik Alf Prøysen synger. Det blir derfor spennende å se hva som vil skje i tiden fremover. Magefølelsen er blandet og tanker tumler rundt i mitt hode. Det er naturlig da jeg venter på at viktige brikker skal falle på plass. På den ene siden har jeg lært mye bra iløpet av praksisperioden. På den andre siden er jeg ikke lenger like overbevist om at jeg egner meg som erfaringskonsulent. Det må selvsagt avklares, men heldigvis har jeg god tid. Skulle det bli slik at jeg får jobb som erfaringskonsulent må jeg ikke tvile på om jeg er egnet. Da må jeg være sikker på meg selv i rollen jeg har. Ellers går det jo ikke. For erfaringskonsulent er en krevende rolle å ha. Man må ha helt nødvendige egenskaper for å kunne fylle den. Erfaringskonsulenter som jeg har snakket med fortalte at det tok de mer enn ett år å finne rollen og bli trygg på den. For enkelte tok det to eller tre år. Jeg må altså smøre meg med tålmodighet og se ting an. En quick fix er bare ikke mulig her. Dette dreier seg om modning over tid. 

Det jeg lærte under praksisperioden vil komme til god nytte for meg, uavhengig om jeg får jobb eller ikke. Først og fremst har jeg lært noe om min begrensning som menneske. Det har gitt meg bedre selvinnsikt. Håper jeg iallfall at det har. Videre har jeg lært at som erfaringskonsulent må jeg være 100% profesjonell i jobbsammenheng. Det betyr blant annet at jeg må kunne tilrettelegge arbeidsdagen selv og være min egen sjef. Etter tre år som arbeidsledig er det en tøff omstilling for meg. Det er også en tøff omstilling fra da jeg jobbet på Vinmonopolet. Men det viktigste jeg har lært er at jeg må tilpasse meg mennesker som befinner seg i en sårbar livssituasjon. Jeg må ha gode sosiale antenner, være lyttende og forståelsesfull, være til å stole på samt kunne takle (vanskelige) utfordringer. Det er helt nødvendige egenskaper for å kunne være erfaringskonsulent.

Jeg har tenkt mye over dette og er kommet i tvil om jeg har de egenskapene, så hvor veien går videre vet jeg ikke for øyeblikket. Men tvil er ikke alltid bortkastet. Tvert om kan tvil være fruktbart og produktivt. Å tvile gjør at man tenker mye. Man vurderer seg selv og det man driver med. Og forhåpentligvis ser man seg selv i perspektiv. Det kan man faktisk ha godt av å gjøre en gang i blandt. Tvilen er jo et nødvendig korrektiv til skråsikkerhet. Å tvile kan også gjøre at man blir mer hel som menneske, nettopp fordi man tenker mye da. Jeg iallfall ser det slik. Filosofer har sagt at tvilen er grunnlaget for undringen, som så igjen er grunnlaget for kontemplasjon. Jeg tror på det. Derfor, hvis jeg skal satse videre på å bli erfaringskonsulent, noe jeg ønsker, vil det kreve mye av meg. Det er jeg fullt ut klar over. Da må jeg blant annet dempe min væremåte, fordi den kan bli for mye av det gode for mennesker som sliter. Mine nærmeste venner sier at min væremåte virker forfriskende på dem fordi den er så levende. Men de sier også at andre kan bli skeptiske, og noen endog skremt. En sa til meg at jeg bryter alle sosiale normer, men at det ikke er noe vondt i meg. En annen sa at det nærmest bobler inn meg. En tredje sa at hun ikke visste om andre menn i 50-årene som var så levende. Så hvis jeg en dag skal bli erfaringskonsulent må jeg være egnet. Det ligger i bånn. Konklusjonen jeg har kommet frem til er et jeg ikke er klar nå. Skal jeg satse videre på dette trenger jeg mer opplæring. Jeg trenger også tid til å kunne omstille meg og bli moden.

Jeg har søkt om opptak på et studium. Det heter Samarbeidsbasert forskning i psykisk helsearbeid og arrangeres av Universitetet i Sørøst-Norge. Undervisningen skal holdes i Drammen. Min sjef anbefalte meg sterkt å søke på det. I tilfelle jeg kommer med, noe det er gode muligheter for, vil jeg følge vanlig progresjon og ta det som ettårig studium. Det betyr eksamen og at jeg får studiepoeng, samt kan føre det opp på min CV. Alle jeg har snakket med sier at studiet vil være gull verdt for meg som jobbsøker. I skrivende stund avventer jeg svar fra Nav om de vil dekke det studiet koster. Skulle Nav gi grønt lys tar jeg det. Da kan dører åpne seg.

 

 

 

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
og av uhelbredelig ensomhet.

Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.

Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

- Gunvor Hofmo

 

 

 

Nettsider:

 

Oslo Kommune Psykisk Helse:

https://www.oslo.kommune.no/helse-og-omsorg/psykisk-helse/

 

Samarbeidsbasert forskning i psykisk helsearbeid (Universitetet i Sørøst-Norge):

https://www.usn.no/studier/finn-studier/helse-og-sosialfag/samarbeidsbasert-forskning-i-psykisk-helsearbeid/

 

Bydel Gamle Oslo, Mestringsenhet Psykisk Helse & Rus:

https://www.facebook.com/pshbgo