Poeten fra Vestlandet

 

 

 

"Der det ikke er vei, lages det vei."

- Terje Leifson

 

 

Noen mennesker gjør dypt inntrykk på meg. Enten ved hva de er, ting de har opplevd i sine liv, tanker de har tenkt, mennesker de har møtt, eller ting de driver med i sin hverdag. Som oftest en kombinasjon. Terje er et slikt menneske. Jeg ble kjent med ham på Twitter for noen år tilbake. Helt fra første stund skjønte jeg at Terje er noe for seg selv på en god måte. Hans vennlighet, toleranse og åpenhet var tydelig. Det var også måten han ordla seg på. Ord preget av levd liv, livsvisdom og menneskelig varme.

Iløpet av årene har Terje og jeg utviklet et godt vennskap, og det til tross for at vi ennå ikke har møtt hverandre. Hvorfor vi ikke har gjort det vet jeg ikke. Det er bare blitt sånn. Jeg har en stående invitasjon om å besøke ham på Vestlandet. Vi har flere ganger prøvd å få det til, men måtte utsette det av ulike årsaker. Han har en stående invitasjon om å besøke meg, og sommeren 2017 var det på nippet at han gjorde det, men ting dukket opp i siste liten som gjorde at det ikke ble noe av. Det var leit, for Terje hadde kjøpt ei flaske skotsk whisky av godt merke. Den ville han gi meg i gave. På forhånd hadde vi snakket om å sitte i min stue, lytte til blues, lese dikt, prate om livet og alle våres nederlag, og drikke oss langsomt fulle, som de rustne herrer vi engang er. Jeg gledet meg veldig, så det var leit at det ikke ble noe av. Men en ny anledning vil komme. Vi har allerede snakket om at jeg skal komme over til ham på nyåret 2019. Det håper jeg blir noe av.

De siste to årene har vi hatt kontakt på telefon. Vi ringer hverandre ofte, og praten kan lett vare mer enn en time av gangen. Vi har mye å prate om, Terje og jeg, om våres liv, ting som vi driver med i vår hverdag, mennesker vi møter, kjærester vi har hatt, bøker vi har lest, forfattere vi liker, teaterstykker vi har sett, tanker vi har tenkt. Kort sagt om livets blues slik det er for oss. Det er spennende å høre Terje fortelle om sitt liv. Han gjør det med innlevelse, slik de som behersker ordene gjør, med den modenhet og klokskap kun livserfaring gir.

Ved siden av å være noe for seg selv på en god måte er Terje også poet. I mange år har han skrevet dikt for ulike tidsskrifter, og nå er han ute med diktboka Naturskip. Han har fortalt meg at han ikke ønsker å bli en feiret eller populær poet på noen måte, fordi han avskyr publisitet. Det er da grunnen til at han ikke har utgitt noen diktbok tidligere. Istedet for publisitet søker han det genuine, i både naturopplevelser, menneskene han omgås i det daglige, hjemstedet der han bor, og livet han lever ellers. Dermed går han i fotsporene til Olav H. Hauge, slik jeg ser det. Olav var opptatt av det genuine og avskydde publisitet. Det samme kan altså sies om Terje. Han henter inspirasjon fra naturen i måten han betrakter livet på, slik også Olav gjorde det, noe som preger hans diktning. Det taler veldig til meg. Jeg liker at han dikter på den måten, rett og slett.

Diktene i Naturskip er ladet med poetiske bilder og metaforer fra naturen. Det er som om naturen synger i diktboka, vart og ømt, lik et nyfødt barns stille gråt. Diktene har fin rytme og metrikk. Ikke ett ord er overflødig, ikke en metafor er overlesset. Hver strofe har mening, hvert dikt fremstår som formfullendt, skrevet med en kyndig hånd. Selv de korte diktene er fulle av mening, og det stimulerer mitt sinn og mine følelser når jeg leser de. Diktenes klang er som lerkens sang om våren, eller hvitveis i skogen når de springer ut, eller små bølgeskvulp mot svaberget om sommeren, om jeg skal driste meg til å bruke metaforer jeg også. Jeg blir derfor beveget av diktene, fordi jeg liker dikt som er vare og vakre uten noen form for svulstighet, og fordi kjenner meg igjen i de.

Når jeg leser i Naturskip er det som om jeg følger Terje der han vandrer i fjell og mark på jakt etter harer eller på leting etter multer, når han fisker etter småørret i tjernet, og når han drikker vin en sen sommerkveld. Diktene har en undrende og søkende tone. De har ingen fasit på noe. Slår ikke fast at sånn og sånn er det, en gang for alle. Kun glede over det å være menneske i en verden som byr på fine opplevelser, så fremt man er mottakelig for det, og det viser Terje at han er. Herman Wildenvey skrev et dikt som heter Jeg synger min sang for vinden. Et vakkert dikt som i mine øyne oppsummerer hans diktning. Terje synger sin sang for naturen, og han deler sin sang med oss.

Flere av diktene har en underliggende erotisk tone, med poetiske bilder fra naturen om kvinnens nakne kropp og gleden over å være sammen med henne. Det er sanselig og vakkert skildret, slik Walt Whitman gjorde det i sin tid. Noen av diktene skildrer også inngrep i naturen, slik som veier og kraftlinjer, og hvordan vi etterlater oss spor der vi bor og ferdes. Videre skildrer diktene både vår styrke og sårbarhet som mennesker. Det er i det hele tatt noe genuint menneskelig over diktene i denne boka. Det er kanskje det som beveger meg mest ved den.

Å lese Terjes dikt er da en sanselig reise i naturen på Vestlandet og på andre steder. Diktene er videre en reise i Terjes liv og tankeunivers. I en lavmælt tone dikter han sitt eget liv, om mennesker han har møtt, ting han har opplevd, og tanker han gjør seg når han er ute i naturen. Fine, tankefulle og underfundige dikt som rører noe inni meg når jeg leser de. Jeg har sammenlignet Terjes metode med Olav H. Hauge, Herman Wildenvey og Walt Whitman. Jeg mener at det er en god sammenligning, så den står jeg inne for, selv om jeg antar at Terje føler at det er å "blåse ham opp". Det får isåfall være. Han er ydmyk og lavmælt på egne vegne. Det vet jeg at han er, men likevel mener jeg det går an å sammenligne hans måte å dikte på med store poeter.

Naturskip er ei bok jeg kommer til å lese mye i fremover, rik som den er på skildringer av levd liv, dype tanker, sanslighet og naturopplevelser. Alle diktene er til bilder av fotograf Johan Hausvik. 60 dikt til 60 bilder i alt. På samme måte som med diktene til Terje er bildene til Johan poetiske. De har en grunntone som forsterker diktene og vice versa. Kombinert danner da diktene og bildene en helhet som jeg blir beveget av.

 

 

 

Frihet

vi går langs det grønne
så nært koblet mot det blå
med småsteiner under fjellstøvlene våre

vi går mot et håp
om Belfast, Irland
et rike for seg selv

men alt vi vet er å gå
og det er det vi gjør

og mens jeg går
tenker jeg på deg
dine formfullendte bryster
som en dag blir jord

alt vi kjemper for
å bry oss mer
om hverandre

- Terje Leifson

 

 

 

En bro

en bro
kan bety så mangt
en utstrakt hånd
en overgang til noe annet
la oss bygge broer
la oss følge hverandre
på denne underlige veien livet er
la oss bygge broer
i sinnet
strekke vennskapsbånd
vi er her så kort tid

- Terje Leifson

 

 

 

Nettside:

 

Naturskip (EBOK NO Butikk):

https://ebok.no/ebok/naturskip_johan-hausvik/

 

 

 

Terje leser dikt 35 fra boka "Naturskip" til bilder fra Vestlandet