Teatrets historie - del 1

Grusomhetens Teater ble startet opp i 1989 av Lars Øyno. Den første tiden samarbeidet teatrets ensemble med Trøndelag Teater. I 1992 ble så Grusomhetens Teater etablert som selvstendig gruppe. I 2002 fikk teatret egen scene i Kulturhuset Hausmania i Oslo. Opp igjennom årene har teatret produsert og fremført mange stykker. Flere av de fikk svært god omtale av kritikerne. Videre har teatret deltatt på teaterfestivaler i flere land. I 2009 hadde teatret ur-oppførelse av Ibsens operalibretto "Fjeldfuglen". Teatret ble i 2014 tildelt Oslo-prisen for årets scenekunst for fremføringen av Ibsens "Svanhild". I 2017 fremførte teatret "Fjeldfulgen" ("The Mountain Bird") på off-Broadway teatret La Mama i New York. Fremføringen fikk gode kritikker i flere av byens aviser og teatertidsskrifter.

 

 

 

"Teatret er først og fremst grusomt for oss selv."

- Lars Øyno

 

 

Her kommer en fortelling om historien til Grusomhetens Teater.

Jeg har snakket med teatrets leder Lars Øyno om det. Han har gitt grønt lys og vil gi meg full adgang til arkivet. Arkivet er omfattende. Det er et veldig materiale jeg må sette meg inn i. Faktisk er det er på mange tusen sider. Det består av presentasjoner av stykker teatret har vist, anmeldelser, ulike publikasjoner, omtaler av turneer, avisartikler, debattinnlegg, notater, og annet.

Det sier seg selv at jeg ikke har mulighet til å sette meg inn et så omfattende arkivmateriale. Jeg må gjøre et utvalg, men Lars har sagt at han vil bistå meg. Sist vi snakket sammen sa han at jeg også kan gjøre et dybdeintervju med ham. Det gir ham mulighet til å fortelle om teatret fra da det ble startet opp i 1989 og frem til i dag. Fordi det er mange år det dreier seg om foreslo han at vi bruker en hel dag på intervjuet. Han la til at jeg ta med meg en båndopptaker slik at det blir lettere for meg å bruke det han forteller.

Jeg er ikke historiker, så dette blir et amatørprosjekt. Men jeg har mellomfag i historie fra universitetet. I tillegg har jeg prøvd meg på master i historie. Jeg tok alle kursene og stod på eksamen, og kom igang med å skrive masteroppgaven. Så noe har jeg innabords, om både faglig metode, konstruksjon, fremstilling og perspektiv. Hvor omfangsrik fortellingen vil bli vet jeg ikke nå. Antakelig en god del stoff etterhvert, men det skremmer meg ikke. Jeg har skrevet lange fortellinger før, så det er jeg godt vant med.

Min erfaring er at en fortelling ofte skriver seg selv. Man begynner på den, og har man en god start går resten av fortellingen som oftest greit å skrive. I og med at materialet er omfattende vil fortellingen bli på flere artikler. Det er opplagt. Hvor mange artikler gjenstår å se. Jeg vil uansett ikke la fortellingen vokse ut av proporsjoner, men kommer til å avgrense den. Det må jeg bare, ellers blir den jo vanskelig å gjennomføre.

Mitt mål er å gjengi teatrets historie korrekt, men jeg vet at ingen historisk fremstilling er fullstendig korrekt, eller sann for å bruke det ordet. Selv om historiefaget er vitenskap må historikere tolke og analysere kildene de bruker. Det gjør at de legger sine egne perspektiver og vurderinger til grunn når de skriver, noe som på sin side igjen gjør fremstillingen subjektiv. Det er ikke til å unngå, uansett hvor faglig drevne historikerne er. Det gjelder selvsagt også for meg.

Det sies at historie er i grenesland mellom vitenskap og diktning fordi faget er kvalifisert synsing. Ikke alle er enige i det, især ikke historikerne. Av naturlige årsaker insisterer de på at faget er vitenskap. Men jeg er enig i det, og fortelling vil bli preget av "brillene" jeg bruker. Altså blir det en personlig fortelling. Jeg vil likevel gjøre det som kjennetegner historikere, som er å basere fremstillingen på flere kilder og ikke bare én. Kildebruk og kildekritikk er alfa og omega for historikere. Det er alfa og omega også for meg når jeg skal skrive denne fortellingen, selv om jeg er lekmann rent faglig sett.

Historie er fortellingen om fortiden. Men dette blir en fortelling om et teater i vår samtid. I historiefaglige kretser kalles det for samtidshistorie. Jeg må gjøre en avveining mellom fortid og nåtid i fremstillingen, slik alle samtidshistorikere gjør. Men jeg vil ikke gi en rent faglig fremstilling. Det skal være min fremstilling om hvordan jeg leser og tolker teatrets historie, men dog ikke helt. Fordi det er teatrets historie som skal gjengis vil jeg følge visse historiefaglige metoder, spesielt kildebruk og kildekritikk. Jeg vil uansett bestrebe meg på at fortellingen får "kjøtt og blod" slik at den blir fargerik og levende. Mitt ønske er at det blir en spennende fortelling der leseren tas med på en reise i teatrets historie. Forhåpentligvis blir reisen såpass givende at vedkommende lar seg fascinere av både den og av teatret.

 

 

 

"Theater of Cruelty means a theater difficult and cruel for myself first of all. And, on the level of performance, it is not the cruelty we can exercise upon each other by hacking at each other’s bodies, carving up our personal anatomies, or, like Assyrian emperors, sending parcels of human ears, noses, or neatly detached nostrils through the mail, but the much more terrible and necessary cruelty which things can exercise against us. We are not free. And the sky can still fall on our heads. And the theater has been created to teach us that first of all."

- Antonin Artaud

 

 

 

Nettside:

 

Grusomhetens Teater - "Hvem er redd for Virginia Woolf?":

https://vimeo.com/298150806